Mennesker

Hva er det med mennesker? Det er noe veldig rart... Vi skiller oss fra alle andre skapninger på jorden på mange måter, samtidig så har vi alle de samme primalbehov som andre pattedyr.

Mennesker kan være så gode. Noen få mennesker er faktisk så gode at man har problemer med å tro at det er sant. Vi leter etter feil hos disse, for vi vet innerst inne at de finnes. De er jo laget av det samme som deg og meg, hva er det de skjuler?
Andre mennesker finner på så groteske og jævlige ting at vi har problemer med å tro at det er sant. Noen av de absolutt verste tingene jeg kan komme på er menneskehandel, seksuelle overgrep, tortur, og alle former for misbruk av andre levende vesener.
Jeg slutter aldri å la meg sjokkere over at noen mennesker kan utføre slike handlinger med den største selvfølgelighet. Grunnen til at jeg blir så sjokkert, er fordi jeg ikke kan forstå det.
Jeg kan ikke forstå det fordi jeg ikke har den samme bakgrunnen som det mennesket som har blitt så ondt - eller avstumpet om du vil - at det ikke eier empati.

Jeg tror vi blir født med litt håndbagasje, men hvordan vi utvikler oss som medmennesker tror jeg står i sammenheng med hvilken oppvekst vi har hatt.

Når du er liten og sårbar, så lærer du av å ape etter andre. Hvis andre mennesker ikke behandler deg med respekt, så lærer du heller ikke å behandle andre med respekt. Det er jo ikke så rart?

Alle jeg kjenner godt har sine greier, alle har enkelte ting i barndommen som de kan peke på og si at de kunne ønske at de var foruten. Men samtidig så ville man ikke ha vært det mennesket man var i dag, om det ikke var for de utfordringer man har beseiret i løpet av livet.
Noen mennesker blir ødelagt av denne kampen, noen seirer og kommer sterkere ut.

Som barneoppdrager tenker jeg veldig mye på disse tingene, jeg vil jo at min livsoppgave skal gi ett godt resultat. Jeg vil at barna mine skal bli gode mennesker som gjør godt for verden. Men er samfunnet i stand til å ta vare på disse individene? Man må lære seg å være litt tøff hvis man ikke skal bli herset med av andre. I alle fall har jeg måttet være det i mine miljøer.
Men så kan det hende at min barn får en så trygg og harmonisk oppvekst at det velger helt andre miljøer enn de jeg kjenner, og i disse miljøene kreves helt andre ferdigheter enn hva jeg kan lære bort.
Mine erfaringer om hvordan man skal klare seg i min verden, er kanskje helt verdiløse for ett menneske som aldri besøker skyggesidene?

Her begynner mitt store dilemma; Jeg har problemer med å holde meg på linje med folk som ikke har møtt noen av de utfordringene jeg har bekjempet. Jeg synes disse menneskene mangler noe helt elementært som gjør de fattigere enn de menneskene jeg føler dyp respekt og aktelse for. Jeg klarer ikke å forstå fordi referansegrunnlaget mitt er så ulikt deres.

Når det gjelder mine egne barn, så ønsker jeg uten tvil at de skal få en trygg og god oppvekst, men jeg kan ikke skjerme de fra virkeligheten. De skal lære å leve i verden, og verden består av mange lag og mange nyanser.
Enkelte ting kan man ikke lære av teori, disse tingene på erfares, og dette kan ofte være dyrekjøpte erfaringer (som jeg helst skulle ønske at jeg kunne beskytte barna mine mot).

Mitt ego kan tenke at jeg vil beskytte barna mine mot alt som er ondt, men hvordan skal de da kunne hjelpe til i verden? De må lære seg å leve i verden slik som den er, og det føler jeg, gjør at jeg ikke kan gi de så mye trygghet som jeg skulle ønske. Det er jo fristende å pakke inn barnet i en boble, og sikre seg at det får et langt og godt liv. Men det kan jeg altså ikke gjøre.
I stedet må jeg slippe det ut blant mennesker, det absolutt skumleste vesenet på vår planet. Hvordan noen kan slippe sine barn ut blant menneskene uten å forberede de skikkelig og gi de en god oppdragelse, er for meg helt uforståelig. Det er jo det som er foreldres jobb.

Men, bare tenk hvor mange som ikke har gjort denne jobben. Da ville vi ikke hatt så mye "ondskap" i verden.
Lære barn respekt, toleranse, ydmykhet, utholdenhet og ærlighet må være det absolutt viktigste i verden. Dette læres hver dag bort ved at barna følger med på hva vi gjør og hvordan vi ter oss. Det er ikke godt nok å ta en alvorsprat med en trettenåring når man synes at tiden er inne.

Hvordan ter du deg i hverdagen?

Liv

Det vokser ett liv inne i min mage. Dette er ett av verdens største mirakler og det skjer inne i meg!
Da jeg gikk gravid med min datter klarte jeg ikke å tørre å tro at det kunne gå bra før jeg hadde henne i armene mine. Denne gangen slapper jeg mer av og gleder meg til alt som skal skje.
Selv om den lille spiren bare er noen centimeter nå, så er det aller meste ferdig formet, nå skal det bare få vokse seg stor i trygge omgivelser. Nå vet jeg hva som skjer, jeg kjenner gangen i det.
Det som nesten er mest vemodig, er at dette mest sannsynlig blir siste gangen jeg får oppleve dette. Jeg skal nyte det så mye jeg kan!

Min datter er nå snart to år, og det er så fantastisk å se hvordan ett menneske utvikler seg. Sammenliknet med de fleste andre dyr, så utvikler menneskebarnet seg sakte, men det føles som om alt skjer i rekordtempo. Heldigvis er jeg så priveligert at jeg er sammen med henne mye av tiden, og får med meg det meste som skjer. Det er helt ubetalelig!

Jeg har aldri hatt en så stor, en så givende og så takknemlig oppgave som å oppdra ett barn, så skal jeg få gleden av to!

Lille, svake spiren

Lille, svake spiren...

Du skaper usikkerhet og glede

Din sjebne er fortsatt usikker, da du er så liten at lite skal til for å knekke deg.

Men har du styrken og motet som skal til

Så vil du vokse og bli sterk og vill

Rettferdighet

Jeg har skrevet litt om rettferdighet tidligere. Dette er et tema som jeg stadig vender tilbake til, og jeg har fått mange anledninger til å sette det i perspektiv i det siste.
Jeg har kommet frem til en konklusjon, og den er at rettferdighet er et meningsløst ord.
Det burde slettes fra alle ordbøker, for det beskriver et fenomen som ikke eksisterer i denne verden.
Det er et ord som er ofte misbrukt i relativt meningsløse og bagatellmessige sammenhenger, og det er ett ord det er veldig lett å ty til når noe føles vondt for sin egen del.

Men, hvis det fantes rettferdighet i verden, ville ikke en mor måtte nekte sitt barn å spise seg mett fordi det ikke finnes mat, samtidig som folk i en annen verdensdel spiser seg så feite at de får fysiske problemer.
Eller at barn dør av tørst eller forgiftning grunnet dårlig vann, mens vi for eksempel trekker ned 10 liter drikkevann i dass hver gang vi har gjort vårt fornødne.

Det er klart at det er lett å føle at ting er urettferdig når vi får problemer eller at noen andre får litt mer enn oss, men det er ikke det. Vi har så ekstremt mye å gå på i forhold til folk som stirrer døden i hvitøyet hver eneste dag, kanskje i form av krig og terror, eller matmangel, at vi har faktisk ikke lov til å klage.

Vi er verdens bortskjemte drittunger, en ufordragelig gruppe med "vestkantfolk".
Hver gang vi klager over noe i vårt daglige liv, burde vi putte hundre kroner på ett glass, og når måneden er over, burde disse pengene gis til en veldedig organisasjon som jobber direkte mot de som trenger det.

Det eneste som er urettferdig her i verden, er at det ikke finnes noen rettferd.

Skjebnen?

Det er helt utrolig hvordan skjebnen arbeider.
Livets tråder spinnes og veves inn i hverandre på finurlige måter.
Noen møter er slik at når de kom, så visste du innerst inne at de ville skje,
men det er i etterkant.

Noen mennesker er det som om du har kjent i et helt liv,
andre kan du bruke et helt liv på å bli kjent med, uten at det nytter.

Enkelte mennesker unngår du til det ytterste, selv om du kanskje aldri klarer å bli kvitt de.
Andre mennesker har en behagelig tendens til alltid å være i bakgrunnen, og dukke opp på beste vis når du har anledning til å glede deg over at de finnes.

Det finnes en del steder i verden jeg vet at jeg har vært før, selv om jeg ikke har vært der i dette liv.
Sånn har jeg det med noen få mennesker også, jeg føler at jeg kjenner de fra før og blir fort fortrolig. Føler nesten mer en gjensynsglede enn en nysgjerrighet.

Er det fordi man har levd parallelle liv og kjenner hverandre gjennom trådene som er spunnet ut fra samme kilde, eller har man faktisk møttes før i en annen tilstand?
Det har med energier å gjøre, tror jeg. Noen tapper deg og andre gir deg kraft.
Er det kanskje bare denne kraften man kjenner igjen når man møter en ny kilde?

Kanskje er minnene om noe kjent, bare gjenkjennelse av noe som gjør deg bra, uten at du vet hva det er du gjenkjenner?

Urett

Denne verden er så full av urett.
Den største fienden rettferdighet har, er apati.
Apati adopterer alle som har det godt, gir de mange unnskyldninger for å hvile og ta det med ro. Andre får klare seg selv. Det er meget lett å si for en som har fått alt opp i hendene.
Hva vet vel vi om andres kamp? Om hvilke hindre en annen møter? Hvor mye det koster for ett menneske å holde sine barn friske og mette, når det er en av våre største selvfølger?
Det er så lett å bli motløs, det er så uendelig mye sorg og elendighet i verden. Det føles som en umulig kamp.

Noen ganger er det alikevel verdifullt å innse at det er en del ting man enkelt kan gjøre for andre. Man får ikke bekjempet Urett-udyret, det er en av menneskenes sterkeste drift - å begå urett- men man kan gjøre små ting som veier opp noe.
Det er når man slutter å hjelpe naboen eller tilfeldige forbipasserende på gata, eller gode venner at apati virkelig har fått taket.

Hvis jeg var religiøs, ville jeg si at apati var selveste Belsebub. Det er det aller største samfunnsproblemet i dag og den største skammen menneskeheten bærer.
Jeg klarer aldri å slippe Arnulf Øverlands strofe: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv".
Det føler jeg er ett av mine store problemer om dagen, jeg klarer ikke å virkelig engasjere meg i andres problemer, jeg begynner å bli sliten.

Jeg har mat i kjøleskapet som jeg skaffer hver dag, med minimalt av innsats, jeg har et friskt barn som overhodet ikke krever mer enn normalt, en relativt lettstelt hage, et rotete hus som jeg enkelt kunne ha ryddet og vasket, en bil som starter når den skal, så godt som alltid penger på kontoen, jeg jobber hjemmefra og justerer arbeidsmengden til en viss grad selv.

Hva faen er det jeg blir så sliten av?

Hvorfor er ikke jeg ute i felten og kjemper andres kamp, jeg som ikke trenger å kjempe for mitt eget?
Tenk om jeg kunne våkne klokka sju hver dag med et smil om munnen, begynne på dagens gjøremål, få et forsprang på dagen, ta en kaffekopp og kose meg før datteren vår våkner, være frisk og uthvilt til dagens rutiner (haha.), gjennomføre disse og så gå ut og hjelpe andre. :drømmer:

Hvorfor er jeg så sliten? Hva er det som spiser meg opp innenfra? Jeg har ikke lov til å være sliten. Jeg har ikke lov til å klage.
Jeg mesker meg i mine egne goder, mens andre får klare seg på egenhånd.
Jeg graver meg ned i- og dyrker- mine egne problemer, enda de ikke vokser særlig godt og faktisk aldri blir særlig store. På tide å skjerpe seg!
Hæ?

Nja, får se. Det blir sikkert ikke noe av, jeg er så sliten.

Trygghet

Barnet sover sin dypeste søvn.
inne i hodet skapes en drøm
av opplevelser skapt av en dag
full av lek, latter, saft og behag

I drømmen er barnet fri som fuglen
det hopper utfor bakken og flyr over kulen.
Helt på egenhånd over gjerdet og over en vei,
helt bort til naboen som vinker ett hei.

Men, en drøm kan være så skjør,
plutselig er det noen som blør.
Barnet roper på pappa som det reiste i fra,
og husker at pappa sa: Ha det så bra!

Barnet innser det svære,
det er alene, ingen er nære.
Hvor er mor og hvor er far?
Hvor er kaninen som jeg alltid har?

Men mamma sitter i etasjen over
og passer på sitt barn som sover,
hun kommer løpende med lette skritt,
når hennes skatt klynker seg litt.

Tvers igjennom drømmen får barnet høre
stemmen til mamma inn i sitt øre,
et lettet sukk, -en trygghet i seg
over at mamma passer på meg.

Motivasjon...

Den er ikke lett å finne.
Den kan komme over deg som en tsunami på en deilig dag,
eller den kan glimre med sitt fravær i årevis.
Når den kommer dansende over deg, klarer du ikke å forstå hvordan det var å være den foruten, når den uteblir fatter du ikke hvordan du skal finne den.
Det er en mystisk greie. Virkelig.

Det jeg er aller mest fascinert av, når det gjelder fenomenet motivasjon, er hvor enkelt det er å motivere andre, og hvor vanskelig det er å motivere seg selv.
Kan dere være slik at de som har gode folk rundt seg er mer motivert? Er man omgitt av dårlig energi i en eller annen form, så er motivasjonen den første som forsvinner?
Det er jo egentlig logisk og fornuftig.

Motivasjon kom å ta meg, her skal du motstand finne :-D

Varme

Hvis du tør å gi deg hen
Hvis du gir stoltheten fri, og slapper av,
Kan du kjenne varmen.
Varmen fra andre som vil deg vel,
og som allerede har tråkket stien du nå skal gå.

Det som er så rart, er at når du endelig tør å gå veien alene, så vil du oppdage at du aldri har hatt flere rundt deg.

Dagen i går er historie, nå ligger du og sover en kjemisk søvn.
Dagen i morgen kan bli bedre, kanskje du igjen får kjenne gleden av en nybakt hvetebolle
eller en slurk av saft fra sommerens høstede frukter.
Kanskje gleden over disse ting er nok til å bekjempe demonene som har fått herje fritt så alt for lenge.

Kanskje du igjen om noen dager
får sovne lett i en kropp som er mett
på frisk luft og gode opplevelser.

uten kjemisk hjelp,
uten bekymringer,
uten fysiske smerter,
uten dårlig samvittighet.

Drømmen som er god,
den er full av varme.
Tanken på at de du elsker
kan tørre å elske deg tilbake.
Betingelsesløst.

Drømmen du drømmer i natt,
kan bli morgendagens verdifulle skatt!

Alt repeteres

Gårsdagens nyheter blir som nye,

det gjentas og repeteres - det blir for mye!

Media fremstiller nyheter som de vil,

å presentere elendighet er de gode til.



I verden skjer det også ting som er flott,

men det selger selvsagt ikke like godt.

The worlds are colliding...

Jeg begynte å tenke på en gammel Seinfeld-episode, hvor "George" fikk store problemer fordi verdenene(?) hans kræsjet... Dette var en hysterisk morsom episode, og jeg føler det litt slik om dagen selv.

Ikke det at det er så hysterisk morsomt i min situasjon, men det gir næring til en gammel bekjent av meg; Paranoia.

Jeg kan jo bare takke meg selv, som sitter her kveld etter kveld og skriver tankene mine rett inn på internett. Her publiseres hver lille flis av ideer som kommer mens jeg skriver, og jeg redigerer ingenting.
Ikke er jeg veldig selvkritisk heller når det nærmer seg midnatt. Da begynner jeg å bli sliten, og forsvaret er opptatt med å nedbryte sjokolade, coca cola, og kanskje ett glass rødvin i ny og ne.
Jeg sto nok ikke først i køen når hvem-det-nå-enn-var, delte ut filter.

...Ute og sykler igjen...

Poenget mitt, er at når jeg publiserer alle mine tanker så offentlig som jeg gjør her, i tillegg til å ha åpen kommunikasjon med mange på f.eks. facebook, så tar jeg bort mye av muligheten til å f.eks. gi ett inntrykk til noen, og ett annet inntrykk til noen andre.

Det er jo en kjent sak at mennesker er tilpasningdyktige, og jeg har vel vært litt over middels tilpasningsdyktig i enkelte sammenhenger.
De som leser her inne vil tvert i mot få det rene inntrykk av meg, fordi jeg ikke aner hvem som leser. Ergo, jeg kan ikke tilpasse mine utsagn til den som lytter, slik jeg ellers er vant til.
Jeg er oppdratt til å være hensynsfull og passe på at jeg ikke sier noe som kan støte noen. (Jeg sier ikke at jeg aldri støter noen, men jeg prøver i det lengste å unngå det :-))
Jeg må innrømme at dette til tider kan gå på ærligheten løs.
Jeg tar meg selv relativt ofte i en hvit løgn for å skjerme den jeg snakker med for mine egentlige tanker. Det er det vel mange som gjør, men hvor riktig det er, kan jo diskuteres.

Min nettperson blir litt forvirret over dette, da jeg ville ha blitt sterkt schizofren om jeg skulle si hva alle ville høre her inne.

Det er på en måte en lettelse å slippe å ta hensyn til leseren, det er tross alt frivillig å lese her inne. Og det er en måte for meg å slippe kontrollen på. Skummelt.

Jeg er Steinbukk, jeg elsker kontroll.

Meen, det fine, er at de som velger å bruke av sin tid for å lese de ordene jeg har satt i system, de vil få ett 100% ærlig og ekte bilde av meg. Dette er en meget viktig brikke i prosessen med å finne seg selv, jeg skal være ærlig. Uansett.
Om det koster meg noen bekjentskaper å være ærlig, så er det en liten pris å betale.
De vennene jeg har som jeg vet er glad i meg, de er det på godt og vondt. De jeg er aller nærmest, er de som også har sett skyggesidene.

De som ikke tåler det, de har sikkert andre mennesker de kan lytte til, som vil fortelle de hva de vil høre.

SÅ, ved nærmere ettertanke, så er det egentlig litt kult at verdenene mine kræsjer.
Jeg har dårlig med forsikring, men noe cred. håper jeg at jeg har opparbeidet meg.


:-D

Jeg kler meg naken

Jeg kler meg naken... Strofen fra Seigmens geniale fremførelse av "Hjernen er alene" (L.L.Stenberg) messer rundt i hodet mitt.
Det er tema for dagens tanker.

Ved å skrive denne bloggen kler jeg meg naken for alle som gidder å lese. Jeg kunne på en måte ha skrevet disse ordene i et Word dokument også, hvis det er selve forløsningen av ordet som er det som gir tilfredstillelse. Men kanskje det er den eksibisjonistiske delen av meg som gjør at jeg publiserer det?
Jeg gjør meg sårbar, legger til rette for at andre kan latterliggjøre meg om de ønsker det. Det er jo uansett en naturlig følge av å stikke hodet sitt frem.

Er det en ting her i livet jeg er stolt over at jeg aldri har klart å lære meg, så er det å holde meg i bakgrunnen.
Jeg lover at jeg har hatt mange anledninger til å lære av mine "feil" og gi etter for andres reaksjoner.
Men dette er faktisk ett av de få punktene hvor jeg føler meg sterk. Jeg er vant til motstand, ergo takler jeg faktisk motstand bedre enn medgang.
Den motstanden man får vite om da, selvsagt.
Jeg er oppvokst i ett område hvor det er mer vanlig å snakke om andre enn om seg selv, og legger du hodet på blokka, så kuttes halsen så snart ditt fysiske jeg er ute av rommet.

Dette fører til at man hele tiden blir gående og tenke på hva er det de snakker om nå? Hva har jeg røpet, hva har jeg sagt? Jeg har heldigvis kommet over dette nå, men det har vært en så stor del av mitt bekymringsliv at det er nesten latterlig.
Derfor er det noen ganger ekstremt befriende å bare kle seg naken og si; "Vil dere le, så gjør det nå. Bli ferdig med det!" Når man klarer å gjøre det, så har man allerede besteget det høyeste fjellet, og man får selvtillitt av sånt. Selv om man vet innerst inne at noen helt sikkert ler av det stuntet også. Men det er godt at man kan få andre til å le =)

Stolthet tror jeg er manges store last, og jeg forstår hvorfor det er listet blant de syv dødssynder. Stolthet ansvarlig for mye faenskap.
Jeg husker en kamerat sa til meg for noen år siden; "Det går ikke an å fornærme deg! Du tåler liksom alt". Den gang tok jeg det som et kompliment, men i ettertid lurer jeg litt på om han faktisk oppriktig hadde prøvd å fornærme meg, og ikke fikk det til. Det er i seg selv en anelse humoristisk.

Enten så har jeg ikke nok sosiale antenner til å forstå at andre prøver å stille meg i et dårlig lys, eller så er jeg oppegående nok til å innse at det andre sier, må stå for deres regning.

Det at en annen synes at noe du gjør -eller tenker å gjøre- er dumt, er ikke nødvendigvis riktig.
En annen persons objektive mening, er deres personlige vekt som de bærer med seg. Det er ikke en last jeg trenger å ta på mine skuldre.
Det er akkurat det som gjør verden så døll, at alt for mange lever på andres erfaringer og er redde for å tråkke utenfor stien.
Nå er jeg litt på siden av hovedpoenget mitt, men hver gang jeg kommer inn på temaet, har jeg store problemer med å gå utenom. Noen mennesker er ikke selvstendige nok til å tenke selv, og tar derfor til seg vedtatte sannheter som sine egne.

Uansett, jeg er i mot sensur. Over hele fjøla, uten unntak.

Så det jeg kan innrømme her og nå, er at jeg har lyst til å redigere de diktene jeg skrev i et ekstremt emosjonellt øyeblikk for et par dager siden. Jeg skrev de rett inn her, de er ikke gjennomarbeidet. Alle feil lyser derfor i mot meg når jeg leser de. Men, de er ekte.

Det samme kan jeg si om min egen fremteden på fest samme dag. Skulle gjerne sensurert halvparten og pyntet litt her og der. Men drit og dra, jeg er i hvertfall ærlig :-D

Jeg kjente dens nærvær

Når jeg luftet hundene i dag, kjente jeg dødens nærvær. Morten og Mira var ute og kjørte bil, og jeg tok meg i å tenke på hvor ille det ville være å miste de.
Jeg gråt litt mens jeg gikk, men prøvde å beherske meg. Like etter at jeg kom hjem, fikk jeg vite at farfar akkurat hadde sovnet inn.

Denne teksten er ganske dyster, men den minner meg om den følelsen jeg har i dag, og derfor skriver jeg det ned.

Det var døden som hvisket meg i øret
hun sa, nå skal du høre:
I dag vil jeg komme og ta en av dine
du har allerede merket det, jeg ser det av din mine.

Hvem det er, det vet du ikke ennå,
du fantaserer, du prøver å spå.
Hvem jeg tar i dag, er det bare jeg som vet.
Men du skal vite; jeg gjør det av kjærlighet.

Når du får vite hvem jeg tok,
vil du bli lettet, det tror jeg nok.
Men ikke tro at du endelig forstår,
for jeg kommer tilbake neste år.

Et liv er over.

Jeg fikk akkurat vite at min farfar døde i dag. Han har lidd under aldersdemens i mange år, og det var på en måte godt at han fikk slippe.
Men det er alltid trist når et menneske går.
Disse ordene vil jeg si til deg, kjære farfar:


Et liv er over.
Kjære farfar, så ligger du endelig og sover.
Etter mange år med fortvilelse og smerte
Gav din kropp opp, nå får du fred, jeg lover!

Du ville gjerne ha det aller beste
Og du fikk det til, det aller meste.
Livet ditt har vært hardt og stritt,
og du har kjempet for deg og ditt.

Tre elskede barn fikk du i ditt liv
Du hadde også en høyt elsket viv,
Ekteskapslivet var ikke alltid lett,
Men du sto det gjennom, du elsket rett.

Du var stolt, du jobbet hardt,
og fikk ikke alltid godt betalt.
Men penger var noe du kunne,
de formerte seg hos deg, og ble friske og sunne.

Du har skapt et hjem, et liv for mange andre.
Du har gjort ditt beste og ingen kan deg klandre.
Vi er deg så takknemlig for alt du gjorde, og den du var.
Ingen kunne hatt en bedre farfar!

Så når vi sender deg til den siste hvile, vil jeg si deg disse ord:
Tusen takk for at du elsket farmor!

Mørket, en gammel venn.

Mørket er en gammel venn
som kommer jevnt og trutt,
en ro, en frykt, et evig men
Et minne om at alt tar slutt.

En uønsket, men nødvendig gjest,
som tar seg godt til rette.
De ting jeg frykter aller mest,
Vil den alltid gjette.

Mørket er gammel venn,
som gir meg trøst og styrke.
Det er helt naturlig å frykte den,
men den er ikke sunn å dyrke.

Innerst inne i meg et sted,
lever solen, den gir meg fred.

Det man gjerne glemmer,
er varmen fra gode venner.

Hvor lett det er å ikke spørre,
Når alt man trenger er å tørre.

Gode forsetter

Jeg har så mange gode forsetter. Kanskje ikke flere enn det som er normalt, men alikevel flere enn at jeg klarer å "administrere" de.
Jeg er i prinsippet et godt menneske. Det vil si, jeg har fryktelig mange gode intensjoner, men mangler noen ganger evnen til å praktisere hva jeg preiker (dårlig oversettele av det engelske uttrykket "practice what you preach")

Jeg kjøper meg ofte bedre samvittighet ved å gi penger til veldedige organisasjoner i håp om at andre kan gjøre alle de tingene jeg selv ikke har tid til. Ja jo, det er kanskje en god gjerning å gi penger, men det gir ingen stor tilfredstillelse.
Jeg har alltid drømt om å gjøre noe virkelig meningsfyllt. F.eks. jobbe på et barnehjem i Russland, hjelpe gatebarn i et av de alt for mange landene hvor barn lider uforskammet mye, slutte å spise kjøtt, gå med bøsser for f.eks TV-aksjonen, invitere fattige mennesker hjem på julaften, være støttekontakt for noen som trenger en som meg, slutte å bruke oppvaskmaskin og tørketrommel, besøke gamle og ensomme mennesker som jeg vet ville satt stor pris på ett besøk. Men jeg gjør nesten ingen av disse tingene.
Jeg har litt dårlig samvittighet, men ikke så mye som jeg burde.

Jeg har et alt for komfortabelt liv, og har alltid hatt det. Det er vanskelig å gi fra seg goder som gjør livet lettere, selv om man vet at man burde.
På bordet hvor jeg sitter nå, står det f.eks en halvliter med såpeboblevann produsert i Kina. Hvorfor i granskauen må vi importere såpeboblevann fra Kina?! Og hvorfor leste jeg ikke på pakken før jeg kjøpte den? Jeg har jo vann i springen og Zalo på oppvaskbenken.
Tenk hvor mye ressurser som skal til for å frakte containere med såpeboblevann fra Kina og til Norge, det er direkte latterlig.

Når datteren min har blitt tenåring, og forhåpentligvis har blitt politisk aktiv og bekymret for fremtiden, og spør meg hvorfor vi i vår generasjon har tenkt så lite og gjort enda mindre, så blir jeg svar skyldig.
Jeg tror ikke hun vil ha stor forståelse for at jeg kjøpte hauger og lass med dårlige plastikkleker produsert i Kina, for å gjøre henne lykkelig.
Når hun vokser opp i en verden uten rent drikkevann og hvor store andeler av hennes generasjon har blitt sterile og utvikler sterke allergier som følge av forurensningen, blir det ikke så trivelig å fortelle historier om da JEG var ung... "...da trakk vi ned drikkevann i do, og vi dusjet i hvertfall en halvtime hver dag. Prisen på en genser tilsvarte omtrent en halvtimes lønn, og alle bilene gikk på bensin og diesel. Vi fikk advarsler om at vi måtte bremse overforbruket, men vi gjorde ikke så mye med det..." Jeg vet ikke om jeg klarer å se henne i øynene og si dette.
Derfor må det gjøres noe nå.

Det store problemet mitt, er at jeg snakker mye om disse tingene, men gjør alt for lite. Selvfølgelig er det litt verdifullt i seg selv å snakke om slike ting for å gjøre andre bevisst på det, kanskje mennesker i min omgangskrets blir påvirket av meg og gjør noe. Men så lenge jeg ikke gjør stort selv, er det alikevel bare spytt i havet.

Jeg er utrolig glad i å være ute i naturen, og det å kunne stoppe ved en bekk på fjellet og drikke det deilige vannet uten å bekymre seg for forurensing, har tidligere vært en selvfølge for meg. Men det er vi som bestemmer om våre barn og barnebarn skal kunne gjøre det samme. Vi må engasjere oss, og vi må starte med oss selv.
For meg er dette en stor prosess, og for at det skal vare, så må jeg ta det gradvis. Jeg må prøve å venne meg av med en del goder, og ikke minst bli mye mer bevisst i det daglige. Jeg tror mye av nøkkelen ligger i det. Hvis man tenker seg om, er det mye vi gjør på autopilot, som ikke er så fornuftig.
Operasjon "bli et bedre medmenneske" begynner herved, og jeg får ta det skritt for skritt.

Det første jeg skal gjøre, er å legge igjen all unødvendig emaballasje på butikken. Det er ikke nødvendig at en krukke med hudkrem ligger i en pappeske, eller at en DVD har ett ekstra pappcover rundt den allerede plastbefengte innpakningen.
Damene på butikken ser allerede rart på meg når jeg alltid takker nei til plastpose, så nå vil de vel tro at det har vippet over for fruen. Gleder meg :-D

To be continued...

Vennskap

Det er så godt å ha en venn. Om man har en eller mange, så er hver enkelt like verdifull.
Venner er mennesker som får deg til å føle deg bra, og som vet hvem du er.
Når jeg selv egentlig ikke vet hvem jeg er, så har jeg alltid en venn som kan fortelle meg det.
Ingenting er pinlig å snakke om, og ingen ting er for dumt å spørre om, sammen med venner.

Man bør alltid ta seg tid til å være sammen med gode venner, det er faktisk en måte å få mer tid på!
Etter å ha tilbrakt tid med mennesker som virkelig gir meg noe, har jeg mye mer guts og pågangsmot til å gjøre alle de tingene jeg vanligvis ikke orker.

Det er her det viktigste skillet går mellom venner og bekjente; venner gir meg kraft og styrke!

Jeg har mange bekjente som jeg liker godt, og som jeg synes det er hyggelig å tilbringe tid med dann og vann, men dette kan ikke måles mot kvalitetstid med ekte venner.

E, og K, min eldste og min nyeste venn, takk for alt dere er!
Jeg håper vi kan fortsette å tilbringe kvalitetstid sammen og gi hverandre styrke også i fremtiden!

Om tid

At tid er relativt, er det liten tvil om. Men er all tid dyrebar?

Det kvarteret man sitter med vesken i hånden, ferdigsminket og skal bli hentet av noen, da man sitter og lytter etter en motorlyd, er den tiden verdifull?
Kan den måles med det siste deilige kvarteret før ditt lille barn skal til sengs? Da du får alle de deiligste klemmene og barnet lukter av dagens erfaringer?
Det er en ubetalelig stund som ikke kan måles eller veies mot noe.
Men alikevel, livet er dyrebart og all tid er i seg selv viktig.
Hvordan vi bruker tiden er med å forme oss som mennesker.

Jeg har lenge gått og ventet på at livet skulle begynne.
Egentlig har jeg ventet på det siden jeg ble født. Alltid noe å se frem til.

Kanskje det er et tegn på at man begynner å bli voksen, når man innser at kvalitetstid er å leve i nuet? Jeg har aldri vært tilstede i øyeblikket før, ikke slik som jeg er nå.
Nuet er overraskende deilig hvis man bare tør å kjenne på det.
Det triste er, på en måte at jeg ikke skjønte verdien av ungdommen min før den var på hell.
Kanskje den tiden jeg brukte på å forstå dette måtte til, kanskje den var verdifull av den enkle grunn?

Er det slik at man i sitt livs vår lever i drømmen om det som skal komme, mens man i sitt livs sommer for første gang klarer å leve i nuet?
Når livets høst kommer, blir man sittende med minnene fordi nuet ikke er så mye å samle på lenger?
Og livets vinter vet vi alle hva er? Den er uungåelig.

Jeg skal nyte denne sommeren, den er alt for kort.

Intro

Jeg oppretter en blogg for å publisere mine tanker rundt hverdagens små og store hendelser. Jeg er filosofisk med et lite hint av paranoia av natur, og ser på det som ren terapi å skrive ned mine tanker.
Kanskje kan også andre dra nytte av mine erfaringer, konspirasjonsteorier og filosofier rundt religion og menneskesyn.

Jeg har et problematisk forhold til religion, og prøver kontinuerlig å bearbeide dette og mitt syn på menneskeheten. Kanskje kommer jeg ett skritt på veien med denne bloggen? Jeg vil i alle fall tro at det kan bli underholdende å lese om min vei til total opplysthet. Om noe sånt finnes.