Skjebnen?

Det er helt utrolig hvordan skjebnen arbeider.
Livets tråder spinnes og veves inn i hverandre på finurlige måter.
Noen møter er slik at når de kom, så visste du innerst inne at de ville skje,
men det er i etterkant.

Noen mennesker er det som om du har kjent i et helt liv,
andre kan du bruke et helt liv på å bli kjent med, uten at det nytter.

Enkelte mennesker unngår du til det ytterste, selv om du kanskje aldri klarer å bli kvitt de.
Andre mennesker har en behagelig tendens til alltid å være i bakgrunnen, og dukke opp på beste vis når du har anledning til å glede deg over at de finnes.

Det finnes en del steder i verden jeg vet at jeg har vært før, selv om jeg ikke har vært der i dette liv.
Sånn har jeg det med noen få mennesker også, jeg føler at jeg kjenner de fra før og blir fort fortrolig. Føler nesten mer en gjensynsglede enn en nysgjerrighet.

Er det fordi man har levd parallelle liv og kjenner hverandre gjennom trådene som er spunnet ut fra samme kilde, eller har man faktisk møttes før i en annen tilstand?
Det har med energier å gjøre, tror jeg. Noen tapper deg og andre gir deg kraft.
Er det kanskje bare denne kraften man kjenner igjen når man møter en ny kilde?

Kanskje er minnene om noe kjent, bare gjenkjennelse av noe som gjør deg bra, uten at du vet hva det er du gjenkjenner?

Urett

Denne verden er så full av urett.
Den største fienden rettferdighet har, er apati.
Apati adopterer alle som har det godt, gir de mange unnskyldninger for å hvile og ta det med ro. Andre får klare seg selv. Det er meget lett å si for en som har fått alt opp i hendene.
Hva vet vel vi om andres kamp? Om hvilke hindre en annen møter? Hvor mye det koster for ett menneske å holde sine barn friske og mette, når det er en av våre største selvfølger?
Det er så lett å bli motløs, det er så uendelig mye sorg og elendighet i verden. Det føles som en umulig kamp.

Noen ganger er det alikevel verdifullt å innse at det er en del ting man enkelt kan gjøre for andre. Man får ikke bekjempet Urett-udyret, det er en av menneskenes sterkeste drift - å begå urett- men man kan gjøre små ting som veier opp noe.
Det er når man slutter å hjelpe naboen eller tilfeldige forbipasserende på gata, eller gode venner at apati virkelig har fått taket.

Hvis jeg var religiøs, ville jeg si at apati var selveste Belsebub. Det er det aller største samfunnsproblemet i dag og den største skammen menneskeheten bærer.
Jeg klarer aldri å slippe Arnulf Øverlands strofe: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv".
Det føler jeg er ett av mine store problemer om dagen, jeg klarer ikke å virkelig engasjere meg i andres problemer, jeg begynner å bli sliten.

Jeg har mat i kjøleskapet som jeg skaffer hver dag, med minimalt av innsats, jeg har et friskt barn som overhodet ikke krever mer enn normalt, en relativt lettstelt hage, et rotete hus som jeg enkelt kunne ha ryddet og vasket, en bil som starter når den skal, så godt som alltid penger på kontoen, jeg jobber hjemmefra og justerer arbeidsmengden til en viss grad selv.

Hva faen er det jeg blir så sliten av?

Hvorfor er ikke jeg ute i felten og kjemper andres kamp, jeg som ikke trenger å kjempe for mitt eget?
Tenk om jeg kunne våkne klokka sju hver dag med et smil om munnen, begynne på dagens gjøremål, få et forsprang på dagen, ta en kaffekopp og kose meg før datteren vår våkner, være frisk og uthvilt til dagens rutiner (haha.), gjennomføre disse og så gå ut og hjelpe andre. :drømmer:

Hvorfor er jeg så sliten? Hva er det som spiser meg opp innenfra? Jeg har ikke lov til å være sliten. Jeg har ikke lov til å klage.
Jeg mesker meg i mine egne goder, mens andre får klare seg på egenhånd.
Jeg graver meg ned i- og dyrker- mine egne problemer, enda de ikke vokser særlig godt og faktisk aldri blir særlig store. På tide å skjerpe seg!
Hæ?

Nja, får se. Det blir sikkert ikke noe av, jeg er så sliten.

Trygghet

Barnet sover sin dypeste søvn.
inne i hodet skapes en drøm
av opplevelser skapt av en dag
full av lek, latter, saft og behag

I drømmen er barnet fri som fuglen
det hopper utfor bakken og flyr over kulen.
Helt på egenhånd over gjerdet og over en vei,
helt bort til naboen som vinker ett hei.

Men, en drøm kan være så skjør,
plutselig er det noen som blør.
Barnet roper på pappa som det reiste i fra,
og husker at pappa sa: Ha det så bra!

Barnet innser det svære,
det er alene, ingen er nære.
Hvor er mor og hvor er far?
Hvor er kaninen som jeg alltid har?

Men mamma sitter i etasjen over
og passer på sitt barn som sover,
hun kommer løpende med lette skritt,
når hennes skatt klynker seg litt.

Tvers igjennom drømmen får barnet høre
stemmen til mamma inn i sitt øre,
et lettet sukk, -en trygghet i seg
over at mamma passer på meg.

Motivasjon...

Den er ikke lett å finne.
Den kan komme over deg som en tsunami på en deilig dag,
eller den kan glimre med sitt fravær i årevis.
Når den kommer dansende over deg, klarer du ikke å forstå hvordan det var å være den foruten, når den uteblir fatter du ikke hvordan du skal finne den.
Det er en mystisk greie. Virkelig.

Det jeg er aller mest fascinert av, når det gjelder fenomenet motivasjon, er hvor enkelt det er å motivere andre, og hvor vanskelig det er å motivere seg selv.
Kan dere være slik at de som har gode folk rundt seg er mer motivert? Er man omgitt av dårlig energi i en eller annen form, så er motivasjonen den første som forsvinner?
Det er jo egentlig logisk og fornuftig.

Motivasjon kom å ta meg, her skal du motstand finne :-D