Varme

Hvis du tør å gi deg hen
Hvis du gir stoltheten fri, og slapper av,
Kan du kjenne varmen.
Varmen fra andre som vil deg vel,
og som allerede har tråkket stien du nå skal gå.

Det som er så rart, er at når du endelig tør å gå veien alene, så vil du oppdage at du aldri har hatt flere rundt deg.

Dagen i går er historie, nå ligger du og sover en kjemisk søvn.
Dagen i morgen kan bli bedre, kanskje du igjen får kjenne gleden av en nybakt hvetebolle
eller en slurk av saft fra sommerens høstede frukter.
Kanskje gleden over disse ting er nok til å bekjempe demonene som har fått herje fritt så alt for lenge.

Kanskje du igjen om noen dager
får sovne lett i en kropp som er mett
på frisk luft og gode opplevelser.

uten kjemisk hjelp,
uten bekymringer,
uten fysiske smerter,
uten dårlig samvittighet.

Drømmen som er god,
den er full av varme.
Tanken på at de du elsker
kan tørre å elske deg tilbake.
Betingelsesløst.

Drømmen du drømmer i natt,
kan bli morgendagens verdifulle skatt!

Alt repeteres

Gårsdagens nyheter blir som nye,

det gjentas og repeteres - det blir for mye!

Media fremstiller nyheter som de vil,

å presentere elendighet er de gode til.



I verden skjer det også ting som er flott,

men det selger selvsagt ikke like godt.

The worlds are colliding...

Jeg begynte å tenke på en gammel Seinfeld-episode, hvor "George" fikk store problemer fordi verdenene(?) hans kræsjet... Dette var en hysterisk morsom episode, og jeg føler det litt slik om dagen selv.

Ikke det at det er så hysterisk morsomt i min situasjon, men det gir næring til en gammel bekjent av meg; Paranoia.

Jeg kan jo bare takke meg selv, som sitter her kveld etter kveld og skriver tankene mine rett inn på internett. Her publiseres hver lille flis av ideer som kommer mens jeg skriver, og jeg redigerer ingenting.
Ikke er jeg veldig selvkritisk heller når det nærmer seg midnatt. Da begynner jeg å bli sliten, og forsvaret er opptatt med å nedbryte sjokolade, coca cola, og kanskje ett glass rødvin i ny og ne.
Jeg sto nok ikke først i køen når hvem-det-nå-enn-var, delte ut filter.

...Ute og sykler igjen...

Poenget mitt, er at når jeg publiserer alle mine tanker så offentlig som jeg gjør her, i tillegg til å ha åpen kommunikasjon med mange på f.eks. facebook, så tar jeg bort mye av muligheten til å f.eks. gi ett inntrykk til noen, og ett annet inntrykk til noen andre.

Det er jo en kjent sak at mennesker er tilpasningdyktige, og jeg har vel vært litt over middels tilpasningsdyktig i enkelte sammenhenger.
De som leser her inne vil tvert i mot få det rene inntrykk av meg, fordi jeg ikke aner hvem som leser. Ergo, jeg kan ikke tilpasse mine utsagn til den som lytter, slik jeg ellers er vant til.
Jeg er oppdratt til å være hensynsfull og passe på at jeg ikke sier noe som kan støte noen. (Jeg sier ikke at jeg aldri støter noen, men jeg prøver i det lengste å unngå det :-))
Jeg må innrømme at dette til tider kan gå på ærligheten løs.
Jeg tar meg selv relativt ofte i en hvit løgn for å skjerme den jeg snakker med for mine egentlige tanker. Det er det vel mange som gjør, men hvor riktig det er, kan jo diskuteres.

Min nettperson blir litt forvirret over dette, da jeg ville ha blitt sterkt schizofren om jeg skulle si hva alle ville høre her inne.

Det er på en måte en lettelse å slippe å ta hensyn til leseren, det er tross alt frivillig å lese her inne. Og det er en måte for meg å slippe kontrollen på. Skummelt.

Jeg er Steinbukk, jeg elsker kontroll.

Meen, det fine, er at de som velger å bruke av sin tid for å lese de ordene jeg har satt i system, de vil få ett 100% ærlig og ekte bilde av meg. Dette er en meget viktig brikke i prosessen med å finne seg selv, jeg skal være ærlig. Uansett.
Om det koster meg noen bekjentskaper å være ærlig, så er det en liten pris å betale.
De vennene jeg har som jeg vet er glad i meg, de er det på godt og vondt. De jeg er aller nærmest, er de som også har sett skyggesidene.

De som ikke tåler det, de har sikkert andre mennesker de kan lytte til, som vil fortelle de hva de vil høre.

SÅ, ved nærmere ettertanke, så er det egentlig litt kult at verdenene mine kræsjer.
Jeg har dårlig med forsikring, men noe cred. håper jeg at jeg har opparbeidet meg.


:-D

Jeg kler meg naken

Jeg kler meg naken... Strofen fra Seigmens geniale fremførelse av "Hjernen er alene" (L.L.Stenberg) messer rundt i hodet mitt.
Det er tema for dagens tanker.

Ved å skrive denne bloggen kler jeg meg naken for alle som gidder å lese. Jeg kunne på en måte ha skrevet disse ordene i et Word dokument også, hvis det er selve forløsningen av ordet som er det som gir tilfredstillelse. Men kanskje det er den eksibisjonistiske delen av meg som gjør at jeg publiserer det?
Jeg gjør meg sårbar, legger til rette for at andre kan latterliggjøre meg om de ønsker det. Det er jo uansett en naturlig følge av å stikke hodet sitt frem.

Er det en ting her i livet jeg er stolt over at jeg aldri har klart å lære meg, så er det å holde meg i bakgrunnen.
Jeg lover at jeg har hatt mange anledninger til å lære av mine "feil" og gi etter for andres reaksjoner.
Men dette er faktisk ett av de få punktene hvor jeg føler meg sterk. Jeg er vant til motstand, ergo takler jeg faktisk motstand bedre enn medgang.
Den motstanden man får vite om da, selvsagt.
Jeg er oppvokst i ett område hvor det er mer vanlig å snakke om andre enn om seg selv, og legger du hodet på blokka, så kuttes halsen så snart ditt fysiske jeg er ute av rommet.

Dette fører til at man hele tiden blir gående og tenke på hva er det de snakker om nå? Hva har jeg røpet, hva har jeg sagt? Jeg har heldigvis kommet over dette nå, men det har vært en så stor del av mitt bekymringsliv at det er nesten latterlig.
Derfor er det noen ganger ekstremt befriende å bare kle seg naken og si; "Vil dere le, så gjør det nå. Bli ferdig med det!" Når man klarer å gjøre det, så har man allerede besteget det høyeste fjellet, og man får selvtillitt av sånt. Selv om man vet innerst inne at noen helt sikkert ler av det stuntet også. Men det er godt at man kan få andre til å le =)

Stolthet tror jeg er manges store last, og jeg forstår hvorfor det er listet blant de syv dødssynder. Stolthet ansvarlig for mye faenskap.
Jeg husker en kamerat sa til meg for noen år siden; "Det går ikke an å fornærme deg! Du tåler liksom alt". Den gang tok jeg det som et kompliment, men i ettertid lurer jeg litt på om han faktisk oppriktig hadde prøvd å fornærme meg, og ikke fikk det til. Det er i seg selv en anelse humoristisk.

Enten så har jeg ikke nok sosiale antenner til å forstå at andre prøver å stille meg i et dårlig lys, eller så er jeg oppegående nok til å innse at det andre sier, må stå for deres regning.

Det at en annen synes at noe du gjør -eller tenker å gjøre- er dumt, er ikke nødvendigvis riktig.
En annen persons objektive mening, er deres personlige vekt som de bærer med seg. Det er ikke en last jeg trenger å ta på mine skuldre.
Det er akkurat det som gjør verden så døll, at alt for mange lever på andres erfaringer og er redde for å tråkke utenfor stien.
Nå er jeg litt på siden av hovedpoenget mitt, men hver gang jeg kommer inn på temaet, har jeg store problemer med å gå utenom. Noen mennesker er ikke selvstendige nok til å tenke selv, og tar derfor til seg vedtatte sannheter som sine egne.

Uansett, jeg er i mot sensur. Over hele fjøla, uten unntak.

Så det jeg kan innrømme her og nå, er at jeg har lyst til å redigere de diktene jeg skrev i et ekstremt emosjonellt øyeblikk for et par dager siden. Jeg skrev de rett inn her, de er ikke gjennomarbeidet. Alle feil lyser derfor i mot meg når jeg leser de. Men, de er ekte.

Det samme kan jeg si om min egen fremteden på fest samme dag. Skulle gjerne sensurert halvparten og pyntet litt her og der. Men drit og dra, jeg er i hvertfall ærlig :-D

Jeg kjente dens nærvær

Når jeg luftet hundene i dag, kjente jeg dødens nærvær. Morten og Mira var ute og kjørte bil, og jeg tok meg i å tenke på hvor ille det ville være å miste de.
Jeg gråt litt mens jeg gikk, men prøvde å beherske meg. Like etter at jeg kom hjem, fikk jeg vite at farfar akkurat hadde sovnet inn.

Denne teksten er ganske dyster, men den minner meg om den følelsen jeg har i dag, og derfor skriver jeg det ned.

Det var døden som hvisket meg i øret
hun sa, nå skal du høre:
I dag vil jeg komme og ta en av dine
du har allerede merket det, jeg ser det av din mine.

Hvem det er, det vet du ikke ennå,
du fantaserer, du prøver å spå.
Hvem jeg tar i dag, er det bare jeg som vet.
Men du skal vite; jeg gjør det av kjærlighet.

Når du får vite hvem jeg tok,
vil du bli lettet, det tror jeg nok.
Men ikke tro at du endelig forstår,
for jeg kommer tilbake neste år.

Et liv er over.

Jeg fikk akkurat vite at min farfar døde i dag. Han har lidd under aldersdemens i mange år, og det var på en måte godt at han fikk slippe.
Men det er alltid trist når et menneske går.
Disse ordene vil jeg si til deg, kjære farfar:


Et liv er over.
Kjære farfar, så ligger du endelig og sover.
Etter mange år med fortvilelse og smerte
Gav din kropp opp, nå får du fred, jeg lover!

Du ville gjerne ha det aller beste
Og du fikk det til, det aller meste.
Livet ditt har vært hardt og stritt,
og du har kjempet for deg og ditt.

Tre elskede barn fikk du i ditt liv
Du hadde også en høyt elsket viv,
Ekteskapslivet var ikke alltid lett,
Men du sto det gjennom, du elsket rett.

Du var stolt, du jobbet hardt,
og fikk ikke alltid godt betalt.
Men penger var noe du kunne,
de formerte seg hos deg, og ble friske og sunne.

Du har skapt et hjem, et liv for mange andre.
Du har gjort ditt beste og ingen kan deg klandre.
Vi er deg så takknemlig for alt du gjorde, og den du var.
Ingen kunne hatt en bedre farfar!

Så når vi sender deg til den siste hvile, vil jeg si deg disse ord:
Tusen takk for at du elsket farmor!

Mørket, en gammel venn.

Mørket er en gammel venn
som kommer jevnt og trutt,
en ro, en frykt, et evig men
Et minne om at alt tar slutt.

En uønsket, men nødvendig gjest,
som tar seg godt til rette.
De ting jeg frykter aller mest,
Vil den alltid gjette.

Mørket er gammel venn,
som gir meg trøst og styrke.
Det er helt naturlig å frykte den,
men den er ikke sunn å dyrke.

Innerst inne i meg et sted,
lever solen, den gir meg fred.

Det man gjerne glemmer,
er varmen fra gode venner.

Hvor lett det er å ikke spørre,
Når alt man trenger er å tørre.

Gode forsetter

Jeg har så mange gode forsetter. Kanskje ikke flere enn det som er normalt, men alikevel flere enn at jeg klarer å "administrere" de.
Jeg er i prinsippet et godt menneske. Det vil si, jeg har fryktelig mange gode intensjoner, men mangler noen ganger evnen til å praktisere hva jeg preiker (dårlig oversettele av det engelske uttrykket "practice what you preach")

Jeg kjøper meg ofte bedre samvittighet ved å gi penger til veldedige organisasjoner i håp om at andre kan gjøre alle de tingene jeg selv ikke har tid til. Ja jo, det er kanskje en god gjerning å gi penger, men det gir ingen stor tilfredstillelse.
Jeg har alltid drømt om å gjøre noe virkelig meningsfyllt. F.eks. jobbe på et barnehjem i Russland, hjelpe gatebarn i et av de alt for mange landene hvor barn lider uforskammet mye, slutte å spise kjøtt, gå med bøsser for f.eks TV-aksjonen, invitere fattige mennesker hjem på julaften, være støttekontakt for noen som trenger en som meg, slutte å bruke oppvaskmaskin og tørketrommel, besøke gamle og ensomme mennesker som jeg vet ville satt stor pris på ett besøk. Men jeg gjør nesten ingen av disse tingene.
Jeg har litt dårlig samvittighet, men ikke så mye som jeg burde.

Jeg har et alt for komfortabelt liv, og har alltid hatt det. Det er vanskelig å gi fra seg goder som gjør livet lettere, selv om man vet at man burde.
På bordet hvor jeg sitter nå, står det f.eks en halvliter med såpeboblevann produsert i Kina. Hvorfor i granskauen må vi importere såpeboblevann fra Kina?! Og hvorfor leste jeg ikke på pakken før jeg kjøpte den? Jeg har jo vann i springen og Zalo på oppvaskbenken.
Tenk hvor mye ressurser som skal til for å frakte containere med såpeboblevann fra Kina og til Norge, det er direkte latterlig.

Når datteren min har blitt tenåring, og forhåpentligvis har blitt politisk aktiv og bekymret for fremtiden, og spør meg hvorfor vi i vår generasjon har tenkt så lite og gjort enda mindre, så blir jeg svar skyldig.
Jeg tror ikke hun vil ha stor forståelse for at jeg kjøpte hauger og lass med dårlige plastikkleker produsert i Kina, for å gjøre henne lykkelig.
Når hun vokser opp i en verden uten rent drikkevann og hvor store andeler av hennes generasjon har blitt sterile og utvikler sterke allergier som følge av forurensningen, blir det ikke så trivelig å fortelle historier om da JEG var ung... "...da trakk vi ned drikkevann i do, og vi dusjet i hvertfall en halvtime hver dag. Prisen på en genser tilsvarte omtrent en halvtimes lønn, og alle bilene gikk på bensin og diesel. Vi fikk advarsler om at vi måtte bremse overforbruket, men vi gjorde ikke så mye med det..." Jeg vet ikke om jeg klarer å se henne i øynene og si dette.
Derfor må det gjøres noe nå.

Det store problemet mitt, er at jeg snakker mye om disse tingene, men gjør alt for lite. Selvfølgelig er det litt verdifullt i seg selv å snakke om slike ting for å gjøre andre bevisst på det, kanskje mennesker i min omgangskrets blir påvirket av meg og gjør noe. Men så lenge jeg ikke gjør stort selv, er det alikevel bare spytt i havet.

Jeg er utrolig glad i å være ute i naturen, og det å kunne stoppe ved en bekk på fjellet og drikke det deilige vannet uten å bekymre seg for forurensing, har tidligere vært en selvfølge for meg. Men det er vi som bestemmer om våre barn og barnebarn skal kunne gjøre det samme. Vi må engasjere oss, og vi må starte med oss selv.
For meg er dette en stor prosess, og for at det skal vare, så må jeg ta det gradvis. Jeg må prøve å venne meg av med en del goder, og ikke minst bli mye mer bevisst i det daglige. Jeg tror mye av nøkkelen ligger i det. Hvis man tenker seg om, er det mye vi gjør på autopilot, som ikke er så fornuftig.
Operasjon "bli et bedre medmenneske" begynner herved, og jeg får ta det skritt for skritt.

Det første jeg skal gjøre, er å legge igjen all unødvendig emaballasje på butikken. Det er ikke nødvendig at en krukke med hudkrem ligger i en pappeske, eller at en DVD har ett ekstra pappcover rundt den allerede plastbefengte innpakningen.
Damene på butikken ser allerede rart på meg når jeg alltid takker nei til plastpose, så nå vil de vel tro at det har vippet over for fruen. Gleder meg :-D

To be continued...