Alenetid

Alle mennesker trenger alenetid. Ikke minst jeg.
Når de store spørsmålene skal besvares, trenger jeg litt rom og tid til å tenke. I dag satt jeg meg ned for å meditere, prøve å tømme hjernen for å finne noen svar. Det eneste intelligente min hjerne klarte å komme opp med, var at jeg skulle reise ned til byen og spise en kebab og drikke en øl. Lydig som jeg er - og ikke minst alltid åpen for gode forslag- så blåste jeg ut stearinlysene, skrudde av meditasjonsmusikken og tok banen ned til byen. Jeg hadde bestemt meg for å spise på den første kebabsjappa jeg fant og det var ingen ringere enn New Beirut kebab. Det er mange år siden jeg har hatt den kulinariske gleden av en kylling shawarma på  Beirut kebab. Jeg ble god og mett og tenkte at tiden var inne for en øl. Det ble en overpriset øl på Scotsman, for der kunne jeg sitte ute og se på livet i Karl Johans gate.

 Jeg kom i prat med ett par hyggelige karer der, og han ene ville gjerne spandere en øl til på meg. Men jeg skulle bare ta en kebab og en øl. Siden jeg ikke hadde spist to kebab, så var jeg også fornuftig nok i all min opplysthet til å bare ta en øl. Jeg takket høflig for en hyggelig prat og sa at jeg måtte hjem. På T-banen nå er det en kampanje nå med plakater hvor det står "Lat som ingenting, noen følger med", et litt spooky budskap synes nå jeg...

Konklusjonen min i dag, er vel egentlig at jeg ikke har fått særlig gode svar på mine store eksistensielle spørsmål, men jeg er litt fornøyd med min egen hjernes ressonnement om at det kanskje er mer fornuftig å gå ut og leve og kjenne litt på pulsen i byen, i stedet for å sitte i ett mørkt rom og lete etter svar.

Finnes det egentlig noen fullgode svar?

Jeg føler meg aldri ensom når jeg er alene, men jeg kan kjenne på ensomheten når jeg er sammen med mennesker som ikke forstår meg, eller ser meg slik jeg er. Det er godt å være litt alene - og det er  sunt å savne de man er glad i. Men, det er ikke godt å gå og gruble uten å finne noen gode svar.

Så siden jeg ikke har funnet noen bedre svar i dag og min egen hjerne er en dårlig rådgiver om dagen, så velger jeg å avslutte dagens tankerekke med ordene fra T-banen: "Lat som ingenting, noen følger med". 

Kanskje jeg ikke har vært alene i dag likevel?