Om tid

At tid er relativt, er det liten tvil om. Men er all tid dyrebar?

Det kvarteret man sitter med vesken i hånden, ferdigsminket og skal bli hentet av noen, da man sitter og lytter etter en motorlyd, er den tiden verdifull?
Kan den måles med det siste deilige kvarteret før ditt lille barn skal til sengs? Da du får alle de deiligste klemmene og barnet lukter av dagens erfaringer?
Det er en ubetalelig stund som ikke kan måles eller veies mot noe.
Men alikevel, livet er dyrebart og all tid er i seg selv viktig.
Hvordan vi bruker tiden er med å forme oss som mennesker.

Jeg har lenge gått og ventet på at livet skulle begynne.
Egentlig har jeg ventet på det siden jeg ble født. Alltid noe å se frem til.

Kanskje det er et tegn på at man begynner å bli voksen, når man innser at kvalitetstid er å leve i nuet? Jeg har aldri vært tilstede i øyeblikket før, ikke slik som jeg er nå.
Nuet er overraskende deilig hvis man bare tør å kjenne på det.
Det triste er, på en måte at jeg ikke skjønte verdien av ungdommen min før den var på hell.
Kanskje den tiden jeg brukte på å forstå dette måtte til, kanskje den var verdifull av den enkle grunn?

Er det slik at man i sitt livs vår lever i drømmen om det som skal komme, mens man i sitt livs sommer for første gang klarer å leve i nuet?
Når livets høst kommer, blir man sittende med minnene fordi nuet ikke er så mye å samle på lenger?
Og livets vinter vet vi alle hva er? Den er uungåelig.

Jeg skal nyte denne sommeren, den er alt for kort.