Jeg kler meg naken

Jeg kler meg naken... Strofen fra Seigmens geniale fremførelse av "Hjernen er alene" (L.L.Stenberg) messer rundt i hodet mitt.
Det er tema for dagens tanker.

Ved å skrive denne bloggen kler jeg meg naken for alle som gidder å lese. Jeg kunne på en måte ha skrevet disse ordene i et Word dokument også, hvis det er selve forløsningen av ordet som er det som gir tilfredstillelse. Men kanskje det er den eksibisjonistiske delen av meg som gjør at jeg publiserer det?
Jeg gjør meg sårbar, legger til rette for at andre kan latterliggjøre meg om de ønsker det. Det er jo uansett en naturlig følge av å stikke hodet sitt frem.

Er det en ting her i livet jeg er stolt over at jeg aldri har klart å lære meg, så er det å holde meg i bakgrunnen.
Jeg lover at jeg har hatt mange anledninger til å lære av mine "feil" og gi etter for andres reaksjoner.
Men dette er faktisk ett av de få punktene hvor jeg føler meg sterk. Jeg er vant til motstand, ergo takler jeg faktisk motstand bedre enn medgang.
Den motstanden man får vite om da, selvsagt.
Jeg er oppvokst i ett område hvor det er mer vanlig å snakke om andre enn om seg selv, og legger du hodet på blokka, så kuttes halsen så snart ditt fysiske jeg er ute av rommet.

Dette fører til at man hele tiden blir gående og tenke på hva er det de snakker om nå? Hva har jeg røpet, hva har jeg sagt? Jeg har heldigvis kommet over dette nå, men det har vært en så stor del av mitt bekymringsliv at det er nesten latterlig.
Derfor er det noen ganger ekstremt befriende å bare kle seg naken og si; "Vil dere le, så gjør det nå. Bli ferdig med det!" Når man klarer å gjøre det, så har man allerede besteget det høyeste fjellet, og man får selvtillitt av sånt. Selv om man vet innerst inne at noen helt sikkert ler av det stuntet også. Men det er godt at man kan få andre til å le =)

Stolthet tror jeg er manges store last, og jeg forstår hvorfor det er listet blant de syv dødssynder. Stolthet ansvarlig for mye faenskap.
Jeg husker en kamerat sa til meg for noen år siden; "Det går ikke an å fornærme deg! Du tåler liksom alt". Den gang tok jeg det som et kompliment, men i ettertid lurer jeg litt på om han faktisk oppriktig hadde prøvd å fornærme meg, og ikke fikk det til. Det er i seg selv en anelse humoristisk.

Enten så har jeg ikke nok sosiale antenner til å forstå at andre prøver å stille meg i et dårlig lys, eller så er jeg oppegående nok til å innse at det andre sier, må stå for deres regning.

Det at en annen synes at noe du gjør -eller tenker å gjøre- er dumt, er ikke nødvendigvis riktig.
En annen persons objektive mening, er deres personlige vekt som de bærer med seg. Det er ikke en last jeg trenger å ta på mine skuldre.
Det er akkurat det som gjør verden så døll, at alt for mange lever på andres erfaringer og er redde for å tråkke utenfor stien.
Nå er jeg litt på siden av hovedpoenget mitt, men hver gang jeg kommer inn på temaet, har jeg store problemer med å gå utenom. Noen mennesker er ikke selvstendige nok til å tenke selv, og tar derfor til seg vedtatte sannheter som sine egne.

Uansett, jeg er i mot sensur. Over hele fjøla, uten unntak.

Så det jeg kan innrømme her og nå, er at jeg har lyst til å redigere de diktene jeg skrev i et ekstremt emosjonellt øyeblikk for et par dager siden. Jeg skrev de rett inn her, de er ikke gjennomarbeidet. Alle feil lyser derfor i mot meg når jeg leser de. Men, de er ekte.

Det samme kan jeg si om min egen fremteden på fest samme dag. Skulle gjerne sensurert halvparten og pyntet litt her og der. Men drit og dra, jeg er i hvertfall ærlig :-D