Nå er jeg svimmel. I dag døde moren min.
Sjokket har nok ikke lagt seg helt, tankene svirrer og følelsene koker over. Moren min er død. Hun finnes ikke mer.
Det er fryktelig rart, ingen vet hvorfor hun døde og ingen var forberedt, men nå er hun bare borte.
Det å dø er like naturlig som å bli født, og jeg vet at det ikke er noe farlig, men det er så rart når noen kjære plutselig blir borte. Jeg var på ingen måte avhengig av moren min i det daglige, men jeg visste liksom at hun var der. Nå er hun ikke det.

Når jeg tenker på hva moren min var, så kommer jeg nå bare på positive ting. Moren min snakket aldri stygt om noen, hun trodde det beste om alle - uansett. Jeg synes ofte hun var naiv, men hun hadde en hardnakket tro på at det var noe godt i alle.
Hun ville alle andre godt, og hun satte vennskap meget høyt. Hvis noen hadde det ekstra vanskelig var hun der når ingen andre var det. Hun var god.
Min mor var et menneske - på godt og vondt. Hun var ikke perfekt, men det var aldri noe vondt i henne. Hun prøvde å forstå alle andre, og hun trodde på det gode i mennesket. Noe som er ganske sjeldent i dag.
Det som er godt i kveld, er at jeg kan kjenne på at jeg innerst inne er stolt av mamma og at jeg vil viderføre mye av det hun lærte meg.

Nok en gang har jeg lært at døden som lusker rundt i buskene ikke har respekt for køkultur og går sine egne uransaklige veier.

Hvil i fred kjære mamma, du har vært mye for mange, nå håper jeg at du har vært nok for deg selv!