Oppriktighet - ærlig talt!

Ærlighet. Det aller viktigste begrepet i mitt liv. Og den egenskapen som får meg i trøbbel gang på gang på gang. Hvorfor skal ærlighet være så problematisk?  

Jeg begynner å forstå hvorfor folk lyver, når man er ærlig, så gjør man seg selv sårbar. Løgnen er et skjold, det forviller folk fra å se hvem du er og hva du tenker. Når du er ærlig, er du naken. Folk blir bevisste på dine svake punkter, de kjenner deg. 

Det er sikkert dumt å la andre kjenne seg så godt, man blir ett lett offer - man dummer seg ut. Man dummer seg ut fordi man er ærlig mot feil folk, man gjør feilvurderinger.  

Det jeg har lært av erfaring, er at ærlighet er bra, men man må gjøre grundige vurderinger før man velger hvem man skal være ærlig mot. Dette virker det som at nesten alle vet - utenom meg - men nå vet jeg det og. Jeg lærer kanskje sakte, men når jeg først lærer så sitter det. 

Å bli kjent med andre mennesker tar tid, veldig få viser sin sanne natur med en gang, og når de først gjør det, kan det være for sent. 

Noe blir ødelagt i oss mennesker hele tiden på veien mot reisens mål, og oppriktighet er faktisk en av de tingene jeg begynner å få vondt for. Det virker riktig, men det har en alt for høy pris noen ganger. 

Heretter er min oppriktighet forbeholdt folk jeg kjenner godt, er glad i og respekterer. 

Hva er det med mennesker og kjønn?

Vi er rimelig siviliserte det meste av tiden, men mange henger fortsatt igjen med gamle normer om kjønn og vennskap.

På dette området møter jeg stadig vanskeligheter, da jeg har lettere for å bli venn med folk som har utovertiss enn de som har innovertiss. Det har selvsagt ingenting med tissen å gjøre, for den er jeg jo ikke interessert i når det kommer til venner. Jeg har aldri vært interessert i mine venninner på den måten, og ei heller mine kamerater. Hadde det eksistert flere kjønn enn to, hadde jeg sikkert hatt venner over hele spekteret, for hvilke mennesker jeg liker har virkelig ingenting med kjønn å gjøre. 

Eller kanskje det har det? Jeg liker folk med "baller". Jeg liker ikke feiginger, jeg liker ikke de som snakker meg etter munnen, og sier noe helt annet bak min rygg.  

De vennene jeg har av samme kjønn som meg selv, er jenter med "baller". De er tøffe, står for det de tror på, og er ikke redd for en diskusjon eller en fight hvis de er uenige. Jeg vet hvor jeg har de, fordi de er ærlige. Selvfølgelig mener de ikke det samme som meg i alle saker, og ofte trenger jeg de til å sette meg på plass. Jeg trenger motstand og en god diskusjon. Mennesker med egne meninger og integritet er det jeg liker. Jeg liker folk som er trygge nok på seg selv til å stå for det de tror på. Det har ingenting med kjønn å gjøre.

Hvorfor skal det være komplisert at man får venner av det andre kjønn i voksen alder? Er virkelig folk så primitive at de tror at man må få lyst på noen fordi kjønnet peker motsatt vei av sitt eget?

Jeg sier ikke på noen måte at menn er bedre enn kvinner, men for meg er de ofte lettere å forstå. Vi deler flere interesser. Jeg trives i selskap med menn og gutter, og det har jeg alltid gjort.

Nå er jeg så heldig at jeg er gift med bestevennen min, vi deler alt og utfyller hverandre på de merkeligste måter, og jeg er veldig godt dekket på alle områder. Men noen ganger er det sunt å få flere impulser enn det bare ett menneske kan gi. Det er fint å lufte seg litt og kunne komme hjem med nye tanker og ideer. Da liker jeg å være sammen med folk som gir meg noe. Det er aldeles ikke noe som har med kjønn å gjøre, men mental input. Humor, en god diskusjon, minner etc. 

Det er mennesket inni kroppen som betyr noe for meg, ikke kroppens størrelse, farge, alder, kjønn eller legning - det er helt irrelevant!

Jeg digger vennene mine, de er nøye sortert og de som er veiet og funnet for lett, er ikke en del av mitt liv. Helt fullstendig uavhengig av hvilken kropp de er født i. Bare de har "baller", så er jeg fornøyd! 

Krig er grusomt. Det får frem det absolutt verste i mennesker. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er for uskyldige mennesker å leve i et område hvor det kjempes en krig av despoter og psykopater som bruker andre menneskers skjebner som brikker i sitt spill. Det er helt uforståelig.

Eller er det egentlig det?

De store krigene er konflikter i stor skala. Mange uskyldige blir involvert og skadet for livet. Men, hvordan er det med de små konfliktene vi skaper hver dag i våre egne liv? De får ikke de samme dimensjonene, for vi har ikke hærskarer av soldater, eller makt og penger til å harve nådeløst over fienden. 

Men tenker vi over hvordan uskyldige parter i våre konflikter har det? Klarer vi å se forbi våre egne interesser når vi ser at noen lider på grunn av våre dårlige avgjørelser. Er det verdt det?

Det finnes veldig få vinnere i en krig, en krig består ofte av veldig mange som taper en hel masse.

Er det nødvendig?

Mange kriger er etter mitt skjønn helt unødvendige. Spesielt de krigene som rammer uskyldige parter.

Det finnes kriger og kamper som er nødvendige. Noen ganger må det en liten krig til for å få ting på plass. Når man velger å delta i en kamp, må det være fordi man kriger for noe man tror på. For at ting skal bli bedre. 

Den som er ansvarlig for kampen har et ansvar for å ikke dra uskyldige parter inn i den.

Jeg deler ofte venner og bekjente inn i to kategorier: de man kan ta med seg i en Evt krig, og de man ikke kan regne med. Jeg har dessverre flest av sistnevnte, men jeg er også så heldig å ha et lite knippe av førstnevnte. De er sjeldne, mennesker man kan stole på at gir deg ryggdekning når du trenger det. Du vet hvor du har dem, og hva de står for.

Det største komplimentet noen kan gi meg, og som jeg har vært så heldig å høre flere ganger er dette: "Du er en person jeg kunne tatt med meg i krigen".

Noen ganger må man tåle å få fiender, fordi man står oppreist for noe man tror på. Mange tør ikke dette, og snur kappa etter vinden stadig vekk. Jeg klarer ikke det, jeg krummer nakken gang på gang og står i vinden for de tingene jeg tror på. Det er ikke lett, det er ikke lystbetont, men noen ganger er det nødvendig.

Jeg gjør alt jeg kan for å unngå at uskyldige parter blir stående i skuddlinjen, men noen ganger er motstanderen så feig at den bruker andre som skjold. Da bør man være treffsikker. Er man ikke det, bør man la være å gå til angrep.

Krig kan være en nødvendighet, men den har alltid flere tapere enn den har vinnere. Ting kan bli bedre, men prisen er alltid høy. Det man må spørre seg selv om når man er i ferd med å kjempe for noe som føles viktig er; er det verdt det?