Livet handler i hovedsak om å gjøre seg erfaringer. Vi faller og slår oss når vi er små og lærer å bli mer forsiktige etter skader vi påfører oss selv på grunn av manglende erfaringer.
Det som er så snodig er at vi aldri blir utlærte. Det finnes alltid muligheter for å gjøre nye feiltrinn. Det finnes alltid noe vi ikke har prøvd, en ny mulighet til å gå på snørra.
Noen blir så kloke av skade at de skyr alt som finnes av potensielle farer, mens andre mer eventyrlystne sjeler aldri slutter å utforske livets risikomomenter.
Jeg må dessverre innrømme at jeg selv hører til i den siste kategorien, og ikke er jeg særlig lettlært heller. Når det gjelder enkelte ting er jeg faktisk helt håpløst tunglært. Jeg anser meg selv som en reflektert og oppegående person, men når det kommer til å stole på folk og gi de en ny sjanse er jeg helt håpløs. Jeg prøver å være nøktern og ikke naiv, men jeg er også redd for å bli paranoid og innesluttet, så jeg klarer ikke å slutte helt å stole på folk, selv om de svikter. Jeg er oppdratt til å tro på det beste i folk og jeg gjør stort sett det.
Det er jo slik at man ser verden gjennom egne øyne og analyserer mennesker utifra egne erfaringer og eget tankesett. Men, noen ganger så møter man mennesker som har så grunnleggende store forskjeller i sitt tankesett at det blir umulig å forutse hvordan de tenker og handler. Dette synes jeg jo i utgangspunktet er interessant, så jeg blir dessverre litt nysgjerrig på folk som jeg ikke forstår.
Jeg har blitt lurt og sviktet av så mange folk gjennom livet, men jeg nekter å lære av disse erfaringene. Hvis jeg hadde endelig lært, så hadde jeg måttet slutte å bli kjent med nye folk, for det tar faktisk ganske lang tid å finne ut hvem folk egentlig er. Man har en magefølelse og en intuisjon, men likevel tviler man noen ganger på om denne stemmer. Man kan jo ta feil, ikke sant? Men, neida! Alle de gangene jeg har oversett disse følelsene har jeg fått det bekreftet til slutt, og det svir. Noen erfaringer gjør det dessverre. Men hva gjør man da, når man blir oppmerksom på at man har hatt tillit til en svindler og en bedrager for -nte gang? Jo, man lærer. Til slutt. Kanskje må man bli lurt en fem, seks ganger før man lærer. Men, man ser mønsteret og faresignalene til slutt. Det fine er jo at når man har tillært seg dette, så har man den erfaringen og trenger ikke å bli sviktet igjen.
Jeg tror at alle erfaringer er verdifulle på hver sin måte, ingen er bortkastet. Det gode er at når man har opplevd vonde ting, så kan man slå seg til ro med at det er en av de kjipe tingene i livet man faktisk er ferdig med. Baksiden av medaljen er jo at man blir mer og mer misantrop med årene. Derfor er det så viktig å stole på intuisjonen. Det finnes faktisk ett hav av gode, smarte og ærlige mennesker der ute. De er ikke alltid de mest utadvendte eller sjarmerende personene, men de er de som har noe å gi i det lange løp.
Jeg skulle ønske jeg kunne gi barna mine en minnebrikke med mine erfaringer slik at de hadde sluppet å skaffe seg dette på egenhånd, men det går dessverre ikke. Vi må alle gå på en smell for å lære hvordan vi skal unngå den senere. Akkurat nå er jeg glad for alle de smellene jeg er ferdig med, og føler meg klokere og klokere.
Jeg blir jo aldri totalt opplyst, og flere smeller vil det sikkert bli, men jeg har ett par solide erfaringer på blokka som jeg er glad jeg er ferdig med. Da blir livet etterhvert enklere og enklere, når man vet å skadebegrense eget liv. Nyttig, nyttig.
Man kan dessverre aldri kurere en idiot, men man kan lære seg å ikke slippe dem inn på livet.
