Gode forsetter

Jeg har så mange gode forsetter. Kanskje ikke flere enn det som er normalt, men alikevel flere enn at jeg klarer å "administrere" de.
Jeg er i prinsippet et godt menneske. Det vil si, jeg har fryktelig mange gode intensjoner, men mangler noen ganger evnen til å praktisere hva jeg preiker (dårlig oversettele av det engelske uttrykket "practice what you preach")

Jeg kjøper meg ofte bedre samvittighet ved å gi penger til veldedige organisasjoner i håp om at andre kan gjøre alle de tingene jeg selv ikke har tid til. Ja jo, det er kanskje en god gjerning å gi penger, men det gir ingen stor tilfredstillelse.
Jeg har alltid drømt om å gjøre noe virkelig meningsfyllt. F.eks. jobbe på et barnehjem i Russland, hjelpe gatebarn i et av de alt for mange landene hvor barn lider uforskammet mye, slutte å spise kjøtt, gå med bøsser for f.eks TV-aksjonen, invitere fattige mennesker hjem på julaften, være støttekontakt for noen som trenger en som meg, slutte å bruke oppvaskmaskin og tørketrommel, besøke gamle og ensomme mennesker som jeg vet ville satt stor pris på ett besøk. Men jeg gjør nesten ingen av disse tingene.
Jeg har litt dårlig samvittighet, men ikke så mye som jeg burde.

Jeg har et alt for komfortabelt liv, og har alltid hatt det. Det er vanskelig å gi fra seg goder som gjør livet lettere, selv om man vet at man burde.
På bordet hvor jeg sitter nå, står det f.eks en halvliter med såpeboblevann produsert i Kina. Hvorfor i granskauen må vi importere såpeboblevann fra Kina?! Og hvorfor leste jeg ikke på pakken før jeg kjøpte den? Jeg har jo vann i springen og Zalo på oppvaskbenken.
Tenk hvor mye ressurser som skal til for å frakte containere med såpeboblevann fra Kina og til Norge, det er direkte latterlig.

Når datteren min har blitt tenåring, og forhåpentligvis har blitt politisk aktiv og bekymret for fremtiden, og spør meg hvorfor vi i vår generasjon har tenkt så lite og gjort enda mindre, så blir jeg svar skyldig.
Jeg tror ikke hun vil ha stor forståelse for at jeg kjøpte hauger og lass med dårlige plastikkleker produsert i Kina, for å gjøre henne lykkelig.
Når hun vokser opp i en verden uten rent drikkevann og hvor store andeler av hennes generasjon har blitt sterile og utvikler sterke allergier som følge av forurensningen, blir det ikke så trivelig å fortelle historier om da JEG var ung... "...da trakk vi ned drikkevann i do, og vi dusjet i hvertfall en halvtime hver dag. Prisen på en genser tilsvarte omtrent en halvtimes lønn, og alle bilene gikk på bensin og diesel. Vi fikk advarsler om at vi måtte bremse overforbruket, men vi gjorde ikke så mye med det..." Jeg vet ikke om jeg klarer å se henne i øynene og si dette.
Derfor må det gjøres noe nå.

Det store problemet mitt, er at jeg snakker mye om disse tingene, men gjør alt for lite. Selvfølgelig er det litt verdifullt i seg selv å snakke om slike ting for å gjøre andre bevisst på det, kanskje mennesker i min omgangskrets blir påvirket av meg og gjør noe. Men så lenge jeg ikke gjør stort selv, er det alikevel bare spytt i havet.

Jeg er utrolig glad i å være ute i naturen, og det å kunne stoppe ved en bekk på fjellet og drikke det deilige vannet uten å bekymre seg for forurensing, har tidligere vært en selvfølge for meg. Men det er vi som bestemmer om våre barn og barnebarn skal kunne gjøre det samme. Vi må engasjere oss, og vi må starte med oss selv.
For meg er dette en stor prosess, og for at det skal vare, så må jeg ta det gradvis. Jeg må prøve å venne meg av med en del goder, og ikke minst bli mye mer bevisst i det daglige. Jeg tror mye av nøkkelen ligger i det. Hvis man tenker seg om, er det mye vi gjør på autopilot, som ikke er så fornuftig.
Operasjon "bli et bedre medmenneske" begynner herved, og jeg får ta det skritt for skritt.

Det første jeg skal gjøre, er å legge igjen all unødvendig emaballasje på butikken. Det er ikke nødvendig at en krukke med hudkrem ligger i en pappeske, eller at en DVD har ett ekstra pappcover rundt den allerede plastbefengte innpakningen.
Damene på butikken ser allerede rart på meg når jeg alltid takker nei til plastpose, så nå vil de vel tro at det har vippet over for fruen. Gleder meg :-D

To be continued...