Jeg føler meg halv
når du ikke er hos meg.
verden er kald når du ser en annen vei
Når du ser på meg, gløder jeg
og er hel, fordi jeg elsker deg.

Du har gitt meg uerstattelige skatter,
du er så inderlig ekte og sann.
du ga meg først en herlig datter, min elskede mann
og enda en gang hørte du min bønn
og ga meg vår vidunderlige sønn.

Du er mitt liv, min glede

ingenting kan erstatte din glød.

når du er til stede, da er vi aldri i nød.

Dette gjør deg til en uerstattelig skatt,

jeg skulle ønske du var hos meg i natt!

Av meg er du en viktig del,

uten deg kan jeg ikke føle meg hel.

Nå er jeg svimmel. I dag døde moren min.
Sjokket har nok ikke lagt seg helt, tankene svirrer og følelsene koker over. Moren min er død. Hun finnes ikke mer.
Det er fryktelig rart, ingen vet hvorfor hun døde og ingen var forberedt, men nå er hun bare borte.
Det å dø er like naturlig som å bli født, og jeg vet at det ikke er noe farlig, men det er så rart når noen kjære plutselig blir borte. Jeg var på ingen måte avhengig av moren min i det daglige, men jeg visste liksom at hun var der. Nå er hun ikke det.

Når jeg tenker på hva moren min var, så kommer jeg nå bare på positive ting. Moren min snakket aldri stygt om noen, hun trodde det beste om alle - uansett. Jeg synes ofte hun var naiv, men hun hadde en hardnakket tro på at det var noe godt i alle.
Hun ville alle andre godt, og hun satte vennskap meget høyt. Hvis noen hadde det ekstra vanskelig var hun der når ingen andre var det. Hun var god.
Min mor var et menneske - på godt og vondt. Hun var ikke perfekt, men det var aldri noe vondt i henne. Hun prøvde å forstå alle andre, og hun trodde på det gode i mennesket. Noe som er ganske sjeldent i dag.
Det som er godt i kveld, er at jeg kan kjenne på at jeg innerst inne er stolt av mamma og at jeg vil viderføre mye av det hun lærte meg.

Nok en gang har jeg lært at døden som lusker rundt i buskene ikke har respekt for køkultur og går sine egne uransaklige veier.

Hvil i fred kjære mamma, du har vært mye for mange, nå håper jeg at du har vært nok for deg selv!

Alt er relativt

"Noe som er relativt, har ingen absolutt verdi eller absolutte egenskaper i seg selv, men skifter egenskaper og verdi avhengig av hvem som ser. "

Noen lar seg plage av at andre har det tilsynelatende altfor bra. Men dette avslører egentlig bare mangel på livserfaring, alle vet at alle har sine problemer.
Jeg f.eks. har det nå så bra som jeg aldri har hatt det før, jeg har alt jeg kunne drømme om, og kan faktisk fortelle med hånden på hjertet at jeg er lykkelig.

Det vil ikke dermed si at en annen person ville ha vært like lykkelig om den ble satt i den situasjonen jeg er i per i dag. Jeg har det bra, i forhold til hva jeg har hatt tidligere.

En person som ikke har vært plaget med depresjoner, angstfylt forhold til andre mennesker, en hverdag preget av jag etter penger og høyt nivå av stress, ensomhetsfølelse og dårlig selvtillitt, ville kanskje ikke synes selv at den hadde det så bra om den hadde de godene jeg har i dag. Det at jeg er så utrolig takknemlig for hva jeg har, bunner i at jeg vet hvordan ting kan være. Ergo bruker jeg ikke tid og krefter på å fokusere på alt som kanskje kunne mangle, men isteden fokuserer på alt det jeg har.

Jeg misunner ikke folk med mye penger, flotte biler og dyre designerklær, for jeg vet av erfaring til hvilken pris slike ting kommer. Den prisen er jeg ikke villig til å betale, og ergo er jeg istand til å nyte det jeg har. 

Jeg har ikke mange penger, men jeg har tid.
Tiden er for meg den nye luksusen, og jeg føler meg så rik. Så takknemlig over at jeg har fått lov til å gjøre meg de erfaringene som var nødvendige, for å lære meg å sette pris på det som er viktig.