The worlds are colliding...

Jeg begynte å tenke på en gammel Seinfeld-episode, hvor "George" fikk store problemer fordi verdenene(?) hans kræsjet... Dette var en hysterisk morsom episode, og jeg føler det litt slik om dagen selv.

Ikke det at det er så hysterisk morsomt i min situasjon, men det gir næring til en gammel bekjent av meg; Paranoia.

Jeg kan jo bare takke meg selv, som sitter her kveld etter kveld og skriver tankene mine rett inn på internett. Her publiseres hver lille flis av ideer som kommer mens jeg skriver, og jeg redigerer ingenting.
Ikke er jeg veldig selvkritisk heller når det nærmer seg midnatt. Da begynner jeg å bli sliten, og forsvaret er opptatt med å nedbryte sjokolade, coca cola, og kanskje ett glass rødvin i ny og ne.
Jeg sto nok ikke først i køen når hvem-det-nå-enn-var, delte ut filter.

...Ute og sykler igjen...

Poenget mitt, er at når jeg publiserer alle mine tanker så offentlig som jeg gjør her, i tillegg til å ha åpen kommunikasjon med mange på f.eks. facebook, så tar jeg bort mye av muligheten til å f.eks. gi ett inntrykk til noen, og ett annet inntrykk til noen andre.

Det er jo en kjent sak at mennesker er tilpasningdyktige, og jeg har vel vært litt over middels tilpasningsdyktig i enkelte sammenhenger.
De som leser her inne vil tvert i mot få det rene inntrykk av meg, fordi jeg ikke aner hvem som leser. Ergo, jeg kan ikke tilpasse mine utsagn til den som lytter, slik jeg ellers er vant til.
Jeg er oppdratt til å være hensynsfull og passe på at jeg ikke sier noe som kan støte noen. (Jeg sier ikke at jeg aldri støter noen, men jeg prøver i det lengste å unngå det :-))
Jeg må innrømme at dette til tider kan gå på ærligheten løs.
Jeg tar meg selv relativt ofte i en hvit løgn for å skjerme den jeg snakker med for mine egentlige tanker. Det er det vel mange som gjør, men hvor riktig det er, kan jo diskuteres.

Min nettperson blir litt forvirret over dette, da jeg ville ha blitt sterkt schizofren om jeg skulle si hva alle ville høre her inne.

Det er på en måte en lettelse å slippe å ta hensyn til leseren, det er tross alt frivillig å lese her inne. Og det er en måte for meg å slippe kontrollen på. Skummelt.

Jeg er Steinbukk, jeg elsker kontroll.

Meen, det fine, er at de som velger å bruke av sin tid for å lese de ordene jeg har satt i system, de vil få ett 100% ærlig og ekte bilde av meg. Dette er en meget viktig brikke i prosessen med å finne seg selv, jeg skal være ærlig. Uansett.
Om det koster meg noen bekjentskaper å være ærlig, så er det en liten pris å betale.
De vennene jeg har som jeg vet er glad i meg, de er det på godt og vondt. De jeg er aller nærmest, er de som også har sett skyggesidene.

De som ikke tåler det, de har sikkert andre mennesker de kan lytte til, som vil fortelle de hva de vil høre.

SÅ, ved nærmere ettertanke, så er det egentlig litt kult at verdenene mine kræsjer.
Jeg har dårlig med forsikring, men noe cred. håper jeg at jeg har opparbeidet meg.


:-D