Urett

Denne verden er så full av urett.
Den største fienden rettferdighet har, er apati.
Apati adopterer alle som har det godt, gir de mange unnskyldninger for å hvile og ta det med ro. Andre får klare seg selv. Det er meget lett å si for en som har fått alt opp i hendene.
Hva vet vel vi om andres kamp? Om hvilke hindre en annen møter? Hvor mye det koster for ett menneske å holde sine barn friske og mette, når det er en av våre største selvfølger?
Det er så lett å bli motløs, det er så uendelig mye sorg og elendighet i verden. Det føles som en umulig kamp.

Noen ganger er det alikevel verdifullt å innse at det er en del ting man enkelt kan gjøre for andre. Man får ikke bekjempet Urett-udyret, det er en av menneskenes sterkeste drift - å begå urett- men man kan gjøre små ting som veier opp noe.
Det er når man slutter å hjelpe naboen eller tilfeldige forbipasserende på gata, eller gode venner at apati virkelig har fått taket.

Hvis jeg var religiøs, ville jeg si at apati var selveste Belsebub. Det er det aller største samfunnsproblemet i dag og den største skammen menneskeheten bærer.
Jeg klarer aldri å slippe Arnulf Øverlands strofe: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv".
Det føler jeg er ett av mine store problemer om dagen, jeg klarer ikke å virkelig engasjere meg i andres problemer, jeg begynner å bli sliten.

Jeg har mat i kjøleskapet som jeg skaffer hver dag, med minimalt av innsats, jeg har et friskt barn som overhodet ikke krever mer enn normalt, en relativt lettstelt hage, et rotete hus som jeg enkelt kunne ha ryddet og vasket, en bil som starter når den skal, så godt som alltid penger på kontoen, jeg jobber hjemmefra og justerer arbeidsmengden til en viss grad selv.

Hva faen er det jeg blir så sliten av?

Hvorfor er ikke jeg ute i felten og kjemper andres kamp, jeg som ikke trenger å kjempe for mitt eget?
Tenk om jeg kunne våkne klokka sju hver dag med et smil om munnen, begynne på dagens gjøremål, få et forsprang på dagen, ta en kaffekopp og kose meg før datteren vår våkner, være frisk og uthvilt til dagens rutiner (haha.), gjennomføre disse og så gå ut og hjelpe andre. :drømmer:

Hvorfor er jeg så sliten? Hva er det som spiser meg opp innenfra? Jeg har ikke lov til å være sliten. Jeg har ikke lov til å klage.
Jeg mesker meg i mine egne goder, mens andre får klare seg på egenhånd.
Jeg graver meg ned i- og dyrker- mine egne problemer, enda de ikke vokser særlig godt og faktisk aldri blir særlig store. På tide å skjerpe seg!
Hæ?

Nja, får se. Det blir sikkert ikke noe av, jeg er så sliten.