Mennesker

Hva er det med mennesker? Det er noe veldig rart... Vi skiller oss fra alle andre skapninger på jorden på mange måter, samtidig så har vi alle de samme primalbehov som andre pattedyr.

Mennesker kan være så gode. Noen få mennesker er faktisk så gode at man har problemer med å tro at det er sant. Vi leter etter feil hos disse, for vi vet innerst inne at de finnes. De er jo laget av det samme som deg og meg, hva er det de skjuler?
Andre mennesker finner på så groteske og jævlige ting at vi har problemer med å tro at det er sant. Noen av de absolutt verste tingene jeg kan komme på er menneskehandel, seksuelle overgrep, tortur, og alle former for misbruk av andre levende vesener.
Jeg slutter aldri å la meg sjokkere over at noen mennesker kan utføre slike handlinger med den største selvfølgelighet. Grunnen til at jeg blir så sjokkert, er fordi jeg ikke kan forstå det.
Jeg kan ikke forstå det fordi jeg ikke har den samme bakgrunnen som det mennesket som har blitt så ondt - eller avstumpet om du vil - at det ikke eier empati.

Jeg tror vi blir født med litt håndbagasje, men hvordan vi utvikler oss som medmennesker tror jeg står i sammenheng med hvilken oppvekst vi har hatt.

Når du er liten og sårbar, så lærer du av å ape etter andre. Hvis andre mennesker ikke behandler deg med respekt, så lærer du heller ikke å behandle andre med respekt. Det er jo ikke så rart?

Alle jeg kjenner godt har sine greier, alle har enkelte ting i barndommen som de kan peke på og si at de kunne ønske at de var foruten. Men samtidig så ville man ikke ha vært det mennesket man var i dag, om det ikke var for de utfordringer man har beseiret i løpet av livet.
Noen mennesker blir ødelagt av denne kampen, noen seirer og kommer sterkere ut.

Som barneoppdrager tenker jeg veldig mye på disse tingene, jeg vil jo at min livsoppgave skal gi ett godt resultat. Jeg vil at barna mine skal bli gode mennesker som gjør godt for verden. Men er samfunnet i stand til å ta vare på disse individene? Man må lære seg å være litt tøff hvis man ikke skal bli herset med av andre. I alle fall har jeg måttet være det i mine miljøer.
Men så kan det hende at min barn får en så trygg og harmonisk oppvekst at det velger helt andre miljøer enn de jeg kjenner, og i disse miljøene kreves helt andre ferdigheter enn hva jeg kan lære bort.
Mine erfaringer om hvordan man skal klare seg i min verden, er kanskje helt verdiløse for ett menneske som aldri besøker skyggesidene?

Her begynner mitt store dilemma; Jeg har problemer med å holde meg på linje med folk som ikke har møtt noen av de utfordringene jeg har bekjempet. Jeg synes disse menneskene mangler noe helt elementært som gjør de fattigere enn de menneskene jeg føler dyp respekt og aktelse for. Jeg klarer ikke å forstå fordi referansegrunnlaget mitt er så ulikt deres.

Når det gjelder mine egne barn, så ønsker jeg uten tvil at de skal få en trygg og god oppvekst, men jeg kan ikke skjerme de fra virkeligheten. De skal lære å leve i verden, og verden består av mange lag og mange nyanser.
Enkelte ting kan man ikke lære av teori, disse tingene på erfares, og dette kan ofte være dyrekjøpte erfaringer (som jeg helst skulle ønske at jeg kunne beskytte barna mine mot).

Mitt ego kan tenke at jeg vil beskytte barna mine mot alt som er ondt, men hvordan skal de da kunne hjelpe til i verden? De må lære seg å leve i verden slik som den er, og det føler jeg, gjør at jeg ikke kan gi de så mye trygghet som jeg skulle ønske. Det er jo fristende å pakke inn barnet i en boble, og sikre seg at det får et langt og godt liv. Men det kan jeg altså ikke gjøre.
I stedet må jeg slippe det ut blant mennesker, det absolutt skumleste vesenet på vår planet. Hvordan noen kan slippe sine barn ut blant menneskene uten å forberede de skikkelig og gi de en god oppdragelse, er for meg helt uforståelig. Det er jo det som er foreldres jobb.

Men, bare tenk hvor mange som ikke har gjort denne jobben. Da ville vi ikke hatt så mye "ondskap" i verden.
Lære barn respekt, toleranse, ydmykhet, utholdenhet og ærlighet må være det absolutt viktigste i verden. Dette læres hver dag bort ved at barna følger med på hva vi gjør og hvordan vi ter oss. Det er ikke godt nok å ta en alvorsprat med en trettenåring når man synes at tiden er inne.

Hvordan ter du deg i hverdagen?