De største ting i verden... Hva er de?

For meg er det de tingene som noen ganger kan virke små og hverdagslige; trygghet, tillitt, kjærlighet, ærlighet, små komplimenter, en god latter og en verdifull kaffe med en god venn.
Det er så lett å ta slike ting for gitt når livet er enkelt. Og man kan føle seg så uendelig tom når man er uten.

Jeg er rik.

Jeg verdsetter disse tingene hver eneste dag og jeg er så takknemlig over at jeg har så mange rike og rause venner. De kan dele på alle disse verdifulle tingene og la det skinne på meg når jeg føler meg tom. En annen gang kan jeg være så heldig å få gi det samme tilbake. Hver eneste dag prøver jeg å gi dette til de jeg møter, og det som er så fint med verdifulle ting; de renter seg godt!

Man får igjen det man gir til andre, og det man ønsker for andre!

Oppmerksomhet

Det er rart hvordan mennesker ønsker ulik grad av oppmerksomhet. Noen vil være anonyme og helst ikke synes i det hele tatt og andre kan bare ikke få nok oppmerksomhet, uansett av hvilken art det dreier seg om. Også har man alle nyansene i mellom de to ytterpunktene.

Selv elsker jeg oppmerksomhet og har alltid gjort det. Jeg har alltid synes det har vært interessant å finne ut hvorfor ikke alle andre ønsker det samme. Det er jo så gøy å bli sett og hørt!

De som ikke ønsker oppmerksomhet er på en måte litt mystiske, jeg har alltid lurt på hva det er de vil skjule, hva er det de ikke vil fortelle verden?
Jeg vil jo gjerne fortelle verden alt - hele tiden! Stort sett er det relativt uviktige ting og helt sikkert for folk flest, totalt uinteressante ting, men jeg får alikevel en liten boost når noen vil høre på meg og tenke over det jeg sier. 

Jeg har ofte fått kommentarer om at jeg er vel aktiv på Facebook f.eks. og da er det jo gjerne av de som deler svært lite selv. Jeg tror ikke Facebook hadde vært særlig interessant uten eksibishonister som meg. Eller? Det er ikke ett dypt faglig fora, det er ett nettsted som handler om folks hverdagsliv slik jeg ser det. Det finnes nettsteder og forum for alle mulige interesser og fagnivåer, men Facebook er og blir ett sted for å se og bli sett slik jeg ser det.

Nå er ikke jeg en sosialpornograf, jeg legger ikke ut bilder av middagen min, eller oppdaterer verden på alle slags gjøremål hver dag, men jeg legger ut småting som jeg tenker at andre kan synes er morsomt eller interessant. Så klart ikke alle deler min standard på hva som er gøy, men noen gjør det da. Og jeg verdsetter hver eneste "like" og kommentar. Jeg liker jo oppmerksomhet!

Nå skulle ikke dette egentlig handle om Facebook, men det er lett å relatere til noe som er så aktuellt og som så mange har ett forhold til.
Jeg liker mangfoldet, jeg liker at ikke alle tar like mye plass som meg selv (takk og pris...) og jeg tror og håper at de som liker å stå i skyggen setter pris på at andre gir av seg selv. Det er jo slikt som skaper ett balansert samfunn, både IRL og på nett.

Jeg er så glad i alenetid, kunne være kreativ, og få tid til å tenke selv. Men når jeg har fått sortert tankene mine har jeg jo bare lyst til å møte folk og fortelle om alle de smarte tingene jeg har kommet frem til! Jeg elsker å se at folk lytter til hva jeg sier og se at de begynner å tenke annerledes etter at de har sett mitt perspektiv på ting. 

Når folk kommer til meg og forteller at de har referert til meg og det jeg har sagt og tenkt, føler jeg meg virkelig rik. Tenk at jeg kan være med å forme andre menneskers tanker, liv og ideer! Det er så fett!

Det var egentlig alt jeg ville si i kveld - tusen takk for oppmerksomheten!!! :-D

Egoisme

Ett ord og ett begrep som er negativt ladet... Ingen liker de som kun tenker på seg selv. Det er en vedtatt sannhet at mennesker som ikke tenker på seg selv, men som ofrer seg for alle andre er gode, de er bedre enn folk flest. Er det fordi det strider mot menneskets natur? Men hva er egentlig egoisme?

Jeg kjenner mange mennesker som er oppvokst med tanken om at man skal ofre seg for andre og sette seg selv og sine egne behov i andre rekke. Disse menneskene får ofte dårlig samvittighet når de gjør noe for seg selv, og har følgelig behov for å rettferdiggjøre det hver gang de gjør det

Er det ett tegn på godhet, eller er det en måte å sette seg selv i en offerposisjon? Hvis man hjelper alle på sin vei, er det jo rimelig å anta at andre vil hjelpe en selv når en har behov for det. Men er det ett rimelig krav? Den ene tjenesten er den andre verdt, er det noe som heter. 

Jeg tror de aller fleste mennesker med æren i behold vil hjelpe en venn eller slektning når disse trenger det. Uavhengig av om man skylder denne en tjeneste eller ikke.

Jeg mener at alle mennesker selv må lære å sette grenser for seg selv. Selvfølgelig skal vi hjelpe hverandre, men hvert enkelt individ må selv kjenne hvor mye man kan gi før man blir tom. Det gir en glede å hjelpe andre, men man kan også fort bli utnyttet dersom man hjelper andre helt ukritisk.

Jeg har alltid hatt ett bevisst forhold til at jeg aldri skal bli ett offer i mitt eget liv, dersom jeg går i kjelleren fordi jeg har gjort for mye for andre uten å kreve noe tilbake, så har jeg feilberegnet min egen kapasitet. Det er ikke de jeg har hjulpet, sin skyld at jeg er utslitt, det er jeg som har vært for dårlig til å vurdere situasjonen. Det kan jeg si fordi jeg har erfart det. Det tok meg mange år å komme meg etter det første skikkelige smellen, men nå vet jeg nøyaktig hva jeg kan forvente av meg selv og hvor grensen går for min omsorgskapasitet. Det er en dyrekjøpt erfaring men jeg hadde ikke visst det hvis jeg ikke hadde testet det.Når det er sagt, så vil jeg jo gjerne verne folk jeg bryr meg om mot å gå på den samme smellen, og jeg kan bli svært frustrert når jeg ser andre drive rovdrift på seg selv for å hjelpe andre. Det er ikke verdt det.

Jeg mener at idèt en handling som gjøres for noen andre ikke føles lystbetont, så skal man ikke utføre den handlingen. Det er en gyllen regel. Ethvert menneske har ett ansvar for å først og fremst ta vare på seg selv. Hvis man ikke klarer det, kan man heller ikke hjelpe andre. Det er ikke egoisme, det er sunn fornuft.

Det er flott at mennesker bryr seg om hverandre, og jeg blir også glad av å hjelpe andre - når jeg selv har lyst til det. Og det er kun da jeg gjør det.

Noe av det verste jeg ser er folk som ofrer seg for andre og krever betaling for det i etterkant, i form av bebreidelser. Da har man ikke hjulpet noen fordi man ønsker det selv, men fordi man krever noe tilbake. Det er ikke å gi.

Her kommer de store filosofiske spørsmålene inn;

• Er man en større egoist når man hjelper noen og krever noe tilbake, enn om man ikke hjelper i det hele tatt fordi man selv føler at man ikke har kapasitet til det?
• Og er man i det hele tatt ett godt menneske om man hjelper noen og etterpå bebreider det samme mennesket for sin egen undergang?

 Jeg vet at mange vil føle seg truffet av mine påstander, og jeg mener ikke å sparke noen under beltestedet, men jeg føler at dette er så ullent og så vanskelig å snakke om at jeg har ett sterkt behov for å sette ord på det: Jeg blir dårlig av folk som forsøker å få ett psykisk overtak på andre fordi de har gjort for mye for noen. Det er etter min mening ikke å hjelpe andre når man plasserer de man hjelper i følelsesmessig gjeld.

Det er en større egoistisk handling å hjelpe noen for å kreve noe tilbake etterpå, enn å ikke hjelpe i det hele tatt, mener jeg. Folk flest vil gjerne gi noe tilbake til de som har hjulpet, men det må være av egen fri vilje og det de gir tilbake må de selv få bestemme verdien av.

Og enkelte ganger er det nok desverre slik at det er best at folk hjelper seg selv.

Alenetid

Alle mennesker trenger alenetid. Ikke minst jeg.
Når de store spørsmålene skal besvares, trenger jeg litt rom og tid til å tenke. I dag satt jeg meg ned for å meditere, prøve å tømme hjernen for å finne noen svar. Det eneste intelligente min hjerne klarte å komme opp med, var at jeg skulle reise ned til byen og spise en kebab og drikke en øl. Lydig som jeg er - og ikke minst alltid åpen for gode forslag- så blåste jeg ut stearinlysene, skrudde av meditasjonsmusikken og tok banen ned til byen. Jeg hadde bestemt meg for å spise på den første kebabsjappa jeg fant og det var ingen ringere enn New Beirut kebab. Det er mange år siden jeg har hatt den kulinariske gleden av en kylling shawarma på  Beirut kebab. Jeg ble god og mett og tenkte at tiden var inne for en øl. Det ble en overpriset øl på Scotsman, for der kunne jeg sitte ute og se på livet i Karl Johans gate.

 Jeg kom i prat med ett par hyggelige karer der, og han ene ville gjerne spandere en øl til på meg. Men jeg skulle bare ta en kebab og en øl. Siden jeg ikke hadde spist to kebab, så var jeg også fornuftig nok i all min opplysthet til å bare ta en øl. Jeg takket høflig for en hyggelig prat og sa at jeg måtte hjem. På T-banen nå er det en kampanje nå med plakater hvor det står "Lat som ingenting, noen følger med", et litt spooky budskap synes nå jeg...

Konklusjonen min i dag, er vel egentlig at jeg ikke har fått særlig gode svar på mine store eksistensielle spørsmål, men jeg er litt fornøyd med min egen hjernes ressonnement om at det kanskje er mer fornuftig å gå ut og leve og kjenne litt på pulsen i byen, i stedet for å sitte i ett mørkt rom og lete etter svar.

Finnes det egentlig noen fullgode svar?

Jeg føler meg aldri ensom når jeg er alene, men jeg kan kjenne på ensomheten når jeg er sammen med mennesker som ikke forstår meg, eller ser meg slik jeg er. Det er godt å være litt alene - og det er  sunt å savne de man er glad i. Men, det er ikke godt å gå og gruble uten å finne noen gode svar.

Så siden jeg ikke har funnet noen bedre svar i dag og min egen hjerne er en dårlig rådgiver om dagen, så velger jeg å avslutte dagens tankerekke med ordene fra T-banen: "Lat som ingenting, noen følger med". 

Kanskje jeg ikke har vært alene i dag likevel?

Om endringer

Livet er i stadig endring, vi utvikles gjennom all den tid vi har på jorden.

Likevel er mange veldig redd for endringer i sitt eget liv. Vi søker trygghet, og det å bytte jobb eller flytte fra ett sted til ett annet kan være vanskelig nok for mange. Det å avslutte ett kapittel og starte på ett nytt betyr at man tar en risiko. Man vet hva man har men ikke hva man får.

Alle har vel kjent på den følelsen det er å ta farvel med klassekamerater etter endt utdannelse eller stå på ett halvtomt pike/gutterom for siste gang og vite at det ikke er noen vei tilbake. Det er vemodig. Men det innebærer også en kribling i magen, det skal skje noe nytt og spennende og man vet ikke hva det bringer.

Jeg tror på at livet består av ulike kapitler, og at det er opp til oss å forme historien. Vår egen historie.
Mitt liv og min skjebne er det kun jeg som er ansvarlig for. Jeg kan ikke skylde på noen andre om det går ad dundas. Problemer kommer garantert, men hvordan jeg velger å løse de er helt opp til meg selv.

Vi er født alene og vi dør alene, men på veien fra fødsel til død kan man i stor grad velge selv hvem man vil ta følge med.

Jeg er heldigvis omgitt av mange svært gode følgesvenner. Noen har vært ved min side hele tiden, noen har vært med på mindre etapper, mens andre har en tendens til å dukke opp når man virkelig trenger akkurat den personen. Uansett har jeg en kontroll på hvem som får lov til å følge meg på livets vei. Jeg liker meg best i godt selskap. 

Nå er det slik at mitt livs vei slett ikke er smal, den er heller ikke rett, noen ganger gjør den noen så snodige svinger at jeg blir rett så forvirret. Men jeg må fortsette, kan ikke sette meg ned, ei heller gå tilbake. Jeg er nysgjerrig, lurer på hva som er rundt den neste brokete svingen. Det er livet på godt og vondt, vi kan ikke vite hva som kommer til å skje, men tryggheten i det å vite at man har støttespillere og sjelevenner - man kan henvende seg til underveis, ta en pust i bakken sammen med - det er trygghet for meg.

Jeg kjenner at jeg er glad i livet nå, jeg er klar for en ny etappe og jeg er spent på hva livet har i vente for meg nå når jeg er midt i tredveårene. Jeg er trygg på meg selv, jeg er omgitt av godhet og jeg er klar for utfordringer.

Jeg håper ikke jeg har på meg for store sko, for jeg har tenkt til å gå langt!