Lojalitet

Tenk å være så heldig å få være to!

For 16 år siden møtte jeg min mann, vi var gamle kjente fra ungdomsskolen, og hadde gått hver vår vei siden da. Når vi møttes igjen, slo det gnister! Vi visste begge to at det ikke var noen vei utenom, og selv om tidspunktet ikke var helt ideelt, og ingen av oss egentlig var klare for et nytt forhold på dette tidspunktet, så gikk det ikke å unngå og møtes. Vi visste begge to at dette var noe vi måtte fullføre, så fikk det bære eller briste. 

Det har ved et par anledninger vært i ferd med å briste, men vi har klart å finne tilbake til hverandre igjen begge gangene, heldigvis. Vi har et vennskap og en sterk lojalitet til hverandre som grunnsteiner i forholdet vårt, og så lenge det fundamentet står sterkt, tror jeg vi to kan klare oss gjennom hva det skulle være.

Jeg har lyst til å dele noen tanker om akkurat dette, fordi jeg tror at de fleste langvarige forhold før eller siden vil være i ferd med å briste. Man er ikke bare heldig som har "funnet den rette", det krever arbeid, ofringer, og masse tålmodighet å få et forhold til å vare. Man har aldri noen garantier, og det er opp til begge parter hver eneste dag å jobbe med forholdet.

Overskriften her er LOJALITET, og dette synes jeg er noe av det viktigste å tenke på i et forhold, ikke bare til en partner, men også til de som man ønsker å ha som nære venner over lang tid. I et forhold, enten det er ett vennskaps- eller parforhold, så er det å kunne stole på hverandre helt avgjørende for om man tør å åpne seg, og være seg selv fullt og helt.

Man må kunne snakke sammen om det som er vanskelig, og man må kunne sette ord på hva en selv trenger og forventer for å få forholdet til å fungere.

Noe jeg har opplevd mange ganger når det gjelder andre, er at de ikke er lojale mot sine venner eller partnere på en sånn måte at de deler personlige ting som man vet at den andre ikke har delt med andre enn en selv. Når man bryter den lojaliteten, misbruker man tillitt, og tillitt er noe av det vanskeligste å bygge opp igjen. Det er utrolig viktig å huske dette, når et forhold står i en krise. Man tenker kanskje at det er kjørt, men man kan aldri vite hva fremtiden bringer. Plutselig kan alt snu og den du var så inderlig forbannet på, kan plutselig være tilbake hos deg for å gi deg alt du trenger. Da er det fryktelig dumt om du har gått rundt og svertet denne personen.

Jeg og mannen min hadde nesten et helt år på hver vår kant, vi var ganske sikre på at vi var ved veis ende i parforholdet vårt, men vi visste også at vi skulle forholde oss til hverandre i mange år til, da vi har barn sammen. Vi behandlet hverandre med respekt og gjorde hva vi kunne begge to for at den andre skulle ha det bra når vi ikke var sammen. Dette var fordi vi fortsatt hadde vennskapet og lojaliteten på plass. Vi var enige om at vi ikke hadde det godt sammen der og da, så da var fokuset at vi skulle klare å ha det godt hver for oss. Vi ønsket begge to at dette i minst mulig grad skulle gå utover barna, og da var det avgjørende at vi begge hadde det godt med oss selv. I denne perioden, kunne min mann lett ha blitt bitter og hevngjerrig og svertet meg til alle han kjente, jeg ville til en viss grad ha forstått ham om han hadde gjort det. Jeg kunne ha gått og sanket sympati hos andre ved å fortelle om hvor vanskelig jeg hadde det i forholdet, men ingen av oss valgte denne strategien. Grunnen er lojalitet. Vi visste begge to at vi selv ikke var uten skyld i at ting hadde blitt som det var blitt, vi tok begge ansvar for vår egen rolle, både i det vi hadde gjort feil, og i det å legge til rette for et godt videre liv, separat fra hverandre. 

Det magiske med dette, er jo at overgangen tilbake til hverandre ble utrolig mye enklere. Ingen av oss hadde satt familie eller venner opp mot den andre for selv å sanke sympati - vi var hele tiden lojale mot hverandre og det vi hadde sammen. 

Vi er langt fra perfekte noen av oss, og vi har et lidenskapelig forhold - på godt og vondt - vi er fulle av svakheter og feil, men vi er gode venner. Vi fant heldigvis ut at livet sammen er bedre enn livet hver for oss var, men uansett hvilken vei dette hadde gått, så vil han alltid være far til våre barn, og jeg vil at våre barn skal ha en sterk pappa som kan være der for dem. Det er faktisk en ting som til en viss grad står i min makt, og hans rykte ligger tildels i mine hender, og vice versa.

Nå er jeg så takknemlig for at vi er to, mange kriser har vi klart å håndtere sammen, og utallige gleder har vi delt. Vi er som sagt fulle av feil begge to, men så lenge vi fokuserer på våre styrker og ikke våre feil, og har lojalitet og vennskap i bunnen, så er jeg sikker på at vi kan klare hva som helst - sammen!

Et parforhold skal være ett samarbeid om daglige utfordringer, man skal gi hverandre styrke og trøst. Det er ikke en maktkamp hvor det handler om å trykke den andre ned, for selv å fremstå som bedre. Det handler om vennskap, lojalitet og - en av de tingene jeg verdsetter mer enn alt annet - ÆRLIGHET.