Om det å være en kriger

Det ligger ikke for alle, for noen er det medfødt, for andre er det innlært.

For min del vet jeg ikke hva det er, men det er nok en kombinasjon. 

Livet mitt har alltid vært en kamp, så å kjempe er noe jeg kan. Jeg har stått i stormer, både mot vindmøller og mennesker. I flere av kampene har den verste fienden vært meg selv. I andre kamper har jeg kjempet for andre, uten å ha noen egeninteresse av seieren, men bare fordi det er lett å skille rett fra galt. Kampene mine har i hovedsak vært mot ting jeg mener er galt. 

Jeg er ikke redd for å bli upopulær, for det er også noe jeg kan. Det vi frykter, er jo det ukjente. Jeg er opptatt av å møte frykten min, og da handler det også om å kjempe - mot seg selv.

Vi trenger krigere, sannhetskjempere, ærlige individer. De som føler seg truet, har også ofte en grunn til det. 

Jeg skulle mange ganger ønske at jeg ikke var en kriger. Kunne jeg ikke heller ha vært en bonde? En rolig sjel, sorgløs og traust. Det ser så deilig ut. Tenk å være en hardtarbeidende enkel sjel som jobber om dagen og sover godt om natta. En som passer på seg og sitt, og har nok med det. Pusler om sine kjære og pynter på tilværelsen. For meg er en slik tilværelse et uoppnåelig mål, men for andre er det det eneste naturlige. Det er godt vi har mange ulike individer, for vi trenger alle. Den ene naturen er ikke dårligere enn den andre, de er bare forskjellige. 

En uro er vanskelig å bli kvitt når man er en kriger av natur, man er alltid på vakt, alltid klar for å trekke våpen om det blir nødvendig og alltid forberedt på et forsvar. En god kriger er alltid et par skritt foran, og da blir det ikke mye tid til hvile. 

Hvis jeg kunne ønske meg en ting jeg ikke har, så er det muligheten til å skru av hodet og instinktene inne i mellom, slappe av fullt og helt og bare la ting fare. 

Det er ikke lett, men ingenting er umulig for en som ikke gir seg så lett.