Engasjement

Jeg har tidligere skrevet om apati, noe jeg ser på som en av de største truslene i dagens samfunn. Jeg skriver nå om engasjement fordi jeg fortsatt har det i meg - tross alt.

Det er fristende å gi opp. Mennesker skuffer gang på gang, både i liten og stor skala.

Noen ganger føler jeg meg som en idiot, som fortsatt tror at det er håp - at det nytter å engasjere seg. Andre ganger får man en seier som bekrefter at det er verdt det. Hvis jeg kan hjelpe bare ett menneske på beina, så gir det ny giv til å jobbe videre. 

Jeg vet at jeg ikke kan løse konfliktene på Gaza, snakke fornuft til den russiske presidenten, eller gi alle barna i verden rent vann eller skolegang. Men jeg prøver å gjøre noe med de små tingene som jeg faktisk kan gjøre noe med. Hjelpe venner og familie på beina når de trenger det, smile til en fremmed på gaten, prate med et ensomt menneske på en benk i Oslo en sommerdag. Det er små ting, men det teller. 

Hvis alle klarer å se litt utenfor seg selv, og hjelpe hverandre, så blir faktisk verden et litt bedre sted.

Når jeg møter egoisme og folk som behandler de rundt seg dårlig, så blir jeg også engasjert. Jeg blander meg i ting jeg ikke har noe med, og jeg havner i trøbbel, gang på gang. Livet mitt hadde vært mye enklere dersom jeg hadde holdt meg til meg og mitt, og ikke brydd meg om andre, men jeg føler ikke at det er riktig. Når jeg ser noen som ikke klarer å snakke for seg selv, får jeg lyst til å hjelpe de til å reise seg. Når jeg ser noen som behandler bra folk dårlig, får jeg lyst til å gi de en kilevink. Det er ikke alltid jeg blir invitert til å gjøre det en gang, men noen ganger gjør jeg det alikevel. Jeg klarer ikke å la være.

Jeg får trøbbel, og andre sklir unna. Jeg ser noen rope om hjelp, jeg hjelper til og står ofte igjen som en idiot med svarteper i hånda. Rent spill er ofte dumt i dagens samfunn, det er som regel de som jukser, lyver og bedrar som blir sittende igjen med esset. Det er utrolig synd at det er sånn, men jeg tenker at den seieren ikke smaker så godt til syvende og sist.

Jeg burde virkelig slutte å engasjere meg, men ikke faen om jeg gjør. Da mister jeg en bit av meg selv på veien, og jeg kan ikke stole på at det kommer noen andre og plukker opp den biten. Derfor tviholder jeg på den biten av meg selv, krummer nakken og går på, gang på gang, smell etter smell. 

Sånn er jeg - og sånn er det!