Egoisme

Ett ord og ett begrep som er negativt ladet... Ingen liker de som kun tenker på seg selv. Det er en vedtatt sannhet at mennesker som ikke tenker på seg selv, men som ofrer seg for alle andre er gode, de er bedre enn folk flest. Er det fordi det strider mot menneskets natur? Men hva er egentlig egoisme?

Jeg kjenner mange mennesker som er oppvokst med tanken om at man skal ofre seg for andre og sette seg selv og sine egne behov i andre rekke. Disse menneskene får ofte dårlig samvittighet når de gjør noe for seg selv, og har følgelig behov for å rettferdiggjøre det hver gang de gjør det

Er det ett tegn på godhet, eller er det en måte å sette seg selv i en offerposisjon? Hvis man hjelper alle på sin vei, er det jo rimelig å anta at andre vil hjelpe en selv når en har behov for det. Men er det ett rimelig krav? Den ene tjenesten er den andre verdt, er det noe som heter. 

Jeg tror de aller fleste mennesker med æren i behold vil hjelpe en venn eller slektning når disse trenger det. Uavhengig av om man skylder denne en tjeneste eller ikke.

Jeg mener at alle mennesker selv må lære å sette grenser for seg selv. Selvfølgelig skal vi hjelpe hverandre, men hvert enkelt individ må selv kjenne hvor mye man kan gi før man blir tom. Det gir en glede å hjelpe andre, men man kan også fort bli utnyttet dersom man hjelper andre helt ukritisk.

Jeg har alltid hatt ett bevisst forhold til at jeg aldri skal bli ett offer i mitt eget liv, dersom jeg går i kjelleren fordi jeg har gjort for mye for andre uten å kreve noe tilbake, så har jeg feilberegnet min egen kapasitet. Det er ikke de jeg har hjulpet, sin skyld at jeg er utslitt, det er jeg som har vært for dårlig til å vurdere situasjonen. Det kan jeg si fordi jeg har erfart det. Det tok meg mange år å komme meg etter det første skikkelige smellen, men nå vet jeg nøyaktig hva jeg kan forvente av meg selv og hvor grensen går for min omsorgskapasitet. Det er en dyrekjøpt erfaring men jeg hadde ikke visst det hvis jeg ikke hadde testet det.Når det er sagt, så vil jeg jo gjerne verne folk jeg bryr meg om mot å gå på den samme smellen, og jeg kan bli svært frustrert når jeg ser andre drive rovdrift på seg selv for å hjelpe andre. Det er ikke verdt det.

Jeg mener at idèt en handling som gjøres for noen andre ikke føles lystbetont, så skal man ikke utføre den handlingen. Det er en gyllen regel. Ethvert menneske har ett ansvar for å først og fremst ta vare på seg selv. Hvis man ikke klarer det, kan man heller ikke hjelpe andre. Det er ikke egoisme, det er sunn fornuft.

Det er flott at mennesker bryr seg om hverandre, og jeg blir også glad av å hjelpe andre - når jeg selv har lyst til det. Og det er kun da jeg gjør det.

Noe av det verste jeg ser er folk som ofrer seg for andre og krever betaling for det i etterkant, i form av bebreidelser. Da har man ikke hjulpet noen fordi man ønsker det selv, men fordi man krever noe tilbake. Det er ikke å gi.

Her kommer de store filosofiske spørsmålene inn;

• Er man en større egoist når man hjelper noen og krever noe tilbake, enn om man ikke hjelper i det hele tatt fordi man selv føler at man ikke har kapasitet til det?
• Og er man i det hele tatt ett godt menneske om man hjelper noen og etterpå bebreider det samme mennesket for sin egen undergang?

 Jeg vet at mange vil føle seg truffet av mine påstander, og jeg mener ikke å sparke noen under beltestedet, men jeg føler at dette er så ullent og så vanskelig å snakke om at jeg har ett sterkt behov for å sette ord på det: Jeg blir dårlig av folk som forsøker å få ett psykisk overtak på andre fordi de har gjort for mye for noen. Det er etter min mening ikke å hjelpe andre når man plasserer de man hjelper i følelsesmessig gjeld.

Det er en større egoistisk handling å hjelpe noen for å kreve noe tilbake etterpå, enn å ikke hjelpe i det hele tatt, mener jeg. Folk flest vil gjerne gi noe tilbake til de som har hjulpet, men det må være av egen fri vilje og det de gir tilbake må de selv få bestemme verdien av.

Og enkelte ganger er det nok desverre slik at det er best at folk hjelper seg selv.