Du blir ikke hvitere sjøl om du sverter andre

"Hanj bli itj sjøl kvit umm hanj sværte di anjder."

Dette er ett gammelt uttrykk som brukes mye på Oppdal, og som jeg ofte minner meg selv på. Noen ganger så tenker vi at hvis andre stilles i et dårlig lys, så vil vi selv se bedre ut. Det er jo ikke sånn. Det er lite som er så usjarmerende som folk som baksnakker og slenger dritt om andre. Du kan føle deg trygg på at de som baksnakker andre, også vil baksnakke deg. Det er som regel ikke så mange som slipper unna, hvis noen først har en hang til å sladre om det andre gjør.

Det er fort gjort å tenke og mene mye om hva andre gjør og hvordan de gjør ting, men med mindre de spør deg om råd, så er det faktisk ikke din oppgave å mene noe om det. Du kan tenke ditt, og velge å gjøre ting annerledes selv, men å snakke nedlatende om hvordan andre mennesker takler sine liv, vil til syvende og sist stille deg -som baktaler- i et dårlig lys.  Det å kunne være raus og ønske andre mennesker alt godt, er ikke alltid like enkelt, spesielt ikke hvis vi har det vanskelig selv. 

Når livet ditt er vanskelig, er det imidlertid viktigere enn noengang å tenke fine tanker. Hvis du ikke klarer det, kan du fort grave deg ned i en grop av misnøye som er vanskelig å komme seg ut av. 

Misunnelse er et grusomt monster som er vanskelig å jage på dør hvis det først slår seg til. Ved å glede seg over andres fremgang, eller forsøk på sådan, bringer du også glede til ditt eget liv.

Hjernen er en snodig sak som faktisk kan styres ganske mye, og den kan også lures ganske enkelt. Hvis du smiler, så lurer du hjernen til å tenke finere tanker. Når du hører på god musikk, eller ser på fine bilder, kan du også lokke frem de fine tankene. Vi er ulike når det kommer til hvilke inntrykk som virker sterkest på oss, for noen er det lukt, andre smak, enkelte trigges av det visuelle og mange av lyd, både i positiv og negativ retning.

Hvis livet ditt er vanskelig akkurat nå, prøv å tenk på hva som trigger de gode følelsene i deg. Er det å gå en tur i skogen, ta en øl eller kaffe med gode venner, eller å pakke deg inn i et pledd og se en god film? Uansett hvor mye mørke tanker som sniker seg innpå oss, så har vi alltid noen finere halmstrå å klamre oss til. Mørke stunder er aldri rett tid for å sammenlikne oss med andre, det vil sjelden føre til noe godt. Mørke tider er til for å gå i oss selv, og finne ut hva som er galt inne i oss, og lære hvordan vi kan gjøre ting annerledes i egne liv.

Å mestre livet og styre egne tanker, er ikke en enkel oppgave, og det er heller ikke en oppgave som noen gang blir helt ferdigstilt. Vi har alle utfordringer foran oss som skal mestres, og da er tidligere erfaring veldig godt å ha. For hver hindring vi overkommer, lærer vi litt, og vi blir smidigere. Det eneste som gjør deg hvitere i andres øyne, er om du får andre mennesker til å føle seg bedre. La ditt lys skinne på de du er glad i, og håp at det vil reflekteres tilbake til deg selv.

Hvis ingenting annet funker, kan du alltids begynne med å se denne videoen. Smil og syng med!

Løgn og bedrag

Hvorfor er det slik at løgnere er det laveste av rang man kan tenke seg? Alle lyver jo daglig. Mennesker lyver om de rareste ting, og de som sier at de aldri lyver er ikke ærlige...

Det er så stor forskjell på løgn. Noen mennesker har basert hele livet sitt på en løgn, og noen lyver kynisk om viktige ting til godtroende mennesker. Folk med stolthet og integritet kan ikke leve med å forholde seg til slike. Noen utnytter andres tillit på en sånn måte at det er umulig å forholde seg til. Vi er avhengig av å kunne stole på mennesker vi omgir oss med til daglig.

Livet er en kamp, og i en kamp kan du ikke ha allierte som du ikke kan stole på. Det å holde folk for narr er livsfarlig. Tross i det er det noen som holder hele verden for narr fordi de ikke eier selvrespekt. En person som er ærlig mot seg selv, og som har stolthet vil også være ærlig med de menneskene de respekterer. 

Det å lyve for andre er i mine øyne direkte respektløst. Slike folk har liten verdi i mitt liv. Men, siden det strider mot alle mine prinsipper å lyve for andre, så synes jeg at de som gjør dette notorisk har en interesseverdi. Hvorfor blir noen slik? Er det erfaringer og oppvekst som gjør at noen velger løgn fremfor sannhet, eller er det psykiske feil? Er det slik at de som lyver mye og holder andre for narr tror de er smartere enn andre, eller er det en sykdom?
Det som imponerer meg med notoriske løgnere er det blotte fravær av frykten for å bli oppdaget. Det er jo enkelt hvis det ikke koster noe å lyve, da er det bare å servere en ny løgn

Om det å være en kriger

Det ligger ikke for alle, for noen er det medfødt, for andre er det innlært.

For min del vet jeg ikke hva det er, men det er nok en kombinasjon. 

Livet mitt har alltid vært en kamp, så å kjempe er noe jeg kan. Jeg har stått i stormer, både mot vindmøller og mennesker. I flere av kampene har den verste fienden vært meg selv. I andre kamper har jeg kjempet for andre, uten å ha noen egeninteresse av seieren, men bare fordi det er lett å skille rett fra galt. Kampene mine har i hovedsak vært mot ting jeg mener er galt. 

Jeg er ikke redd for å bli upopulær, for det er også noe jeg kan. Det vi frykter, er jo det ukjente. Jeg er opptatt av å møte frykten min, og da handler det også om å kjempe - mot seg selv.

Vi trenger krigere, sannhetskjempere, ærlige individer. De som føler seg truet, har også ofte en grunn til det. 

Jeg skulle mange ganger ønske at jeg ikke var en kriger. Kunne jeg ikke heller ha vært en bonde? En rolig sjel, sorgløs og traust. Det ser så deilig ut. Tenk å være en hardtarbeidende enkel sjel som jobber om dagen og sover godt om natta. En som passer på seg og sitt, og har nok med det. Pusler om sine kjære og pynter på tilværelsen. For meg er en slik tilværelse et uoppnåelig mål, men for andre er det det eneste naturlige. Det er godt vi har mange ulike individer, for vi trenger alle. Den ene naturen er ikke dårligere enn den andre, de er bare forskjellige. 

En uro er vanskelig å bli kvitt når man er en kriger av natur, man er alltid på vakt, alltid klar for å trekke våpen om det blir nødvendig og alltid forberedt på et forsvar. En god kriger er alltid et par skritt foran, og da blir det ikke mye tid til hvile. 

Hvis jeg kunne ønske meg en ting jeg ikke har, så er det muligheten til å skru av hodet og instinktene inne i mellom, slappe av fullt og helt og bare la ting fare. 

Det er ikke lett, men ingenting er umulig for en som ikke gir seg så lett.

Lojalitet

Tenk å være så heldig å få være to!

For 16 år siden møtte jeg min mann, vi var gamle kjente fra ungdomsskolen, og hadde gått hver vår vei siden da. Når vi møttes igjen, slo det gnister! Vi visste begge to at det ikke var noen vei utenom, og selv om tidspunktet ikke var helt ideelt, og ingen av oss egentlig var klare for et nytt forhold på dette tidspunktet, så gikk det ikke å unngå og møtes. Vi visste begge to at dette var noe vi måtte fullføre, så fikk det bære eller briste. 

Det har ved et par anledninger vært i ferd med å briste, men vi har klart å finne tilbake til hverandre igjen begge gangene, heldigvis. Vi har et vennskap og en sterk lojalitet til hverandre som grunnsteiner i forholdet vårt, og så lenge det fundamentet står sterkt, tror jeg vi to kan klare oss gjennom hva det skulle være.

Jeg har lyst til å dele noen tanker om akkurat dette, fordi jeg tror at de fleste langvarige forhold før eller siden vil være i ferd med å briste. Man er ikke bare heldig som har "funnet den rette", det krever arbeid, ofringer, og masse tålmodighet å få et forhold til å vare. Man har aldri noen garantier, og det er opp til begge parter hver eneste dag å jobbe med forholdet.

Overskriften her er LOJALITET, og dette synes jeg er noe av det viktigste å tenke på i et forhold, ikke bare til en partner, men også til de som man ønsker å ha som nære venner over lang tid. I et forhold, enten det er ett vennskaps- eller parforhold, så er det å kunne stole på hverandre helt avgjørende for om man tør å åpne seg, og være seg selv fullt og helt.

Man må kunne snakke sammen om det som er vanskelig, og man må kunne sette ord på hva en selv trenger og forventer for å få forholdet til å fungere.

Noe jeg har opplevd mange ganger når det gjelder andre, er at de ikke er lojale mot sine venner eller partnere på en sånn måte at de deler personlige ting som man vet at den andre ikke har delt med andre enn en selv. Når man bryter den lojaliteten, misbruker man tillitt, og tillitt er noe av det vanskeligste å bygge opp igjen. Det er utrolig viktig å huske dette, når et forhold står i en krise. Man tenker kanskje at det er kjørt, men man kan aldri vite hva fremtiden bringer. Plutselig kan alt snu og den du var så inderlig forbannet på, kan plutselig være tilbake hos deg for å gi deg alt du trenger. Da er det fryktelig dumt om du har gått rundt og svertet denne personen.

Jeg og mannen min hadde nesten et helt år på hver vår kant, vi var ganske sikre på at vi var ved veis ende i parforholdet vårt, men vi visste også at vi skulle forholde oss til hverandre i mange år til, da vi har barn sammen. Vi behandlet hverandre med respekt og gjorde hva vi kunne begge to for at den andre skulle ha det bra når vi ikke var sammen. Dette var fordi vi fortsatt hadde vennskapet og lojaliteten på plass. Vi var enige om at vi ikke hadde det godt sammen der og da, så da var fokuset at vi skulle klare å ha det godt hver for oss. Vi ønsket begge to at dette i minst mulig grad skulle gå utover barna, og da var det avgjørende at vi begge hadde det godt med oss selv. I denne perioden, kunne min mann lett ha blitt bitter og hevngjerrig og svertet meg til alle han kjente, jeg ville til en viss grad ha forstått ham om han hadde gjort det. Jeg kunne ha gått og sanket sympati hos andre ved å fortelle om hvor vanskelig jeg hadde det i forholdet, men ingen av oss valgte denne strategien. Grunnen er lojalitet. Vi visste begge to at vi selv ikke var uten skyld i at ting hadde blitt som det var blitt, vi tok begge ansvar for vår egen rolle, både i det vi hadde gjort feil, og i det å legge til rette for et godt videre liv, separat fra hverandre. 

Det magiske med dette, er jo at overgangen tilbake til hverandre ble utrolig mye enklere. Ingen av oss hadde satt familie eller venner opp mot den andre for selv å sanke sympati - vi var hele tiden lojale mot hverandre og det vi hadde sammen. 

Vi er langt fra perfekte noen av oss, og vi har et lidenskapelig forhold - på godt og vondt - vi er fulle av svakheter og feil, men vi er gode venner. Vi fant heldigvis ut at livet sammen er bedre enn livet hver for oss var, men uansett hvilken vei dette hadde gått, så vil han alltid være far til våre barn, og jeg vil at våre barn skal ha en sterk pappa som kan være der for dem. Det er faktisk en ting som til en viss grad står i min makt, og hans rykte ligger tildels i mine hender, og vice versa.

Nå er jeg så takknemlig for at vi er to, mange kriser har vi klart å håndtere sammen, og utallige gleder har vi delt. Vi er som sagt fulle av feil begge to, men så lenge vi fokuserer på våre styrker og ikke våre feil, og har lojalitet og vennskap i bunnen, så er jeg sikker på at vi kan klare hva som helst - sammen!

Et parforhold skal være ett samarbeid om daglige utfordringer, man skal gi hverandre styrke og trøst. Det er ikke en maktkamp hvor det handler om å trykke den andre ned, for selv å fremstå som bedre. Det handler om vennskap, lojalitet og - en av de tingene jeg verdsetter mer enn alt annet - ÆRLIGHET.

Raushet

Dette innlegget handler om å være raus, å by på seg selv, sin egen tid og sine egne tanker.
Jeg tror ikke raushet handler mye om penger, om hvor godt bemidlet man er, det handler om holdninger.
Mennesker som jeg opplever som rause, er de som tør å dele av seg selv, de som åpner dørene til hjemmet sitt, hjelper tilfeldig forbipasserende på gata, uten å sette folk i gjeld, uten å forvente noe tilbake.
Det er mange som i hovedsak verner om seg og sitt, og gir noen obligatoriske beløp til gode saker i ny og ne, det er slik det lett blir for de fleste i en hektisk hverdag. Det å være raus, er for meg, noe helt annet. Det handler om å stoppe på veien for å hjelpe noen, selv om du risikerer å komme for sent selv, det handler om å inkludere den ekstra gjesten som plutselig var i huset når middagsbordet skal dekkes, selv om du bare har handlet inn til din egen familie. Det handler om å disponere de midlene du har, slik at det kommer flest mulig til gode. Mengden betyr ingenting, det handler om å gi etter evne. Det er ikke sikkert du har noen ekstra penger på kontoen å gi til en god sak, men du har kanskje tid til å slå av en prat med noen som trenger det, selv om det ikke nødvendigvis er i din egen interesse.
Raushet er å dele, å gi av seg selv - etter evne selvfølgelig.

For femten år siden, hadde jeg akkurat kjøpt opp butikken etter foreldrene mine, jeg hadde ikke råd til å ta ut lønn det første året, så jeg kjørte drosje annenhver helg for å ha litt å leve av. På en av mine turer hadde jeg en av Norges mest velbemidlede menn med meg på turen, og jeg fikk fem hundre kroner i driks, det var mye mer enn normalt, og jeg synes det var svært raust av ham. Han hadde på ingen måte behøvd å gi så mye, når jeg bemerket det, svarte han med et smil: "man får gi etter evne"! Etter den turen kjente jeg på en glede, både over opplevelsen, men også det at folk kan være rause, uten at det er nødvendig. Noen ganger er det slik at de som har mye penger, har det fordi de ikke deler med noen, men da tror ikke jeg at disse pengene gjør deg noe rikere.

Jeg har aldri vært i den økonomiske situasjonen at jeg kan slenge på fem hundre kroner ekstra på en drosjetur, men jeg kan gjøre mye annet. Jeg prøver å være raus hver dag, tenk hvordan vi kan påvirke dagen til et annet menneske bare ved et smil og et kompliment! Når man omgås mennesker som er rause på dette, blir man en bedre utgave av seg selv, og man har mer styrke til å være raus videre til det neste mennesket man møter. En annen måte jeg synes det er svært viktig å være raus på, er ved å glede seg over andre menneskers fremgang og suksess. Det handler i aller høyeste grad om holdninger, og vi som har barn må være ytterst oppmerksomme på dette i forhold til hvordan vi omtaler andre mennesker, for dette smitter over på barna! Det å fortelle et annet menneske at man gleder seg over noe de har fått til, og gi et klapp på skulderen, koster så utrolig lite, og gir enormt mye. Det er ingen som kan skylde på dårlig tid, eller en slunken pengekasse når det kommer til slike ting.

Spill kollegaer, venner og familie gode, ved å fortelle de at de er supre, og at du setter pris på å ha de i livet ditt, vær raus og by på deg selv, og du vil merke at du får masse igjen for det! God stemning og gode venner er en av de mest verdifulle tingene i livet, som faktisk er helt gratis.

Det handler ikke om så fryktelig mye innsats, det handler om grunnleggende holdninger. Jeg vet selv at jeg hadde ikke vært halvparten av den personen jeg er i dag om jeg ikke var omgitt av så mange rause personer som jeg er, det gir meg muligheten til å være raus mot de jeg møter, og jeg håper at den gode sirkelen fortsetter til evigheten og forbi.

Vær raus - det betyr mer enn du tror!

Ondskap bak ett sjarmerende smil.

En hyggelig maske, med en agenda.

Lurer på hva du kan brukes til.

For å oppnå det den mest vil,

Vil den smiske og gjøre seg til.

Når du er fanget i dens nett

Med komplimenter og velbehag

Da Snøres nettet igjen tett

Og ingenting du tror, er rett

Alt det gode, er selvbedrag

For i den ekle skittentøyvasken

Med Alt som var feil med alle,

Du fikk et glimt bak den glatte masken

Det var noe med den slasken

Du begynner å se at masken vil falle

Men, du vet jo ikke - du kan ta feil

Tenk om noe er sant, men ikke alt?

Du tror du er gal når du ser i ditt speil

Og alt som skjer nå, er vind i dens seil

Uansett hva du nå gjør, så blir det galt.

Du er fanget i en evig skrekk

Du mister deg selv, en bit av sjelen

Du kan ikke vinne, bare kom deg vekk!

Det som hjelper er en virkelighetssjekk.

Du har danset med djevelen.

Balanse

Det finnes en balanse i verden, som vi alle er en del av. Det er en grunn til at det jevnt over stort sett er balanse i kjønnsfordelingen verden over, det er i alle menneskegrupper en sammensetning av ulike personlighetstyper som utfyller hverandre. Hvis man er oppmerksom på det at alle mennesketyper er nødvendige, så kan man lære seg å akseptere forskjellene og dra nytte av disse. Hvis alle hadde vært sjefer eller alle hadde vært underdanige slitere, hadde ingeting fungert. Vi trenger kreative mennesker, tenkere, ledertyper og flittige maur.

Når det kommer til denne type balanse, så tror jeg på at den er i alle ting. Vi lærer ikke å sette pris på det gode om vi ikke får en dose av det vonde inne i mellom, og lyset overtar for mørket og vice versa hvert eneste døgn. Det hender noen ganger at verden blir syk, at det oppstår en ubalanse, noen ganger tar en type ugress over for alle de andre vakre blomstene som ikke er like sterke, og noen ganger må vi inn og forvalte naturen som vi har tatt råderett over. Når det oppstår en slik ubalanse i floraen eller faunaen, er det som regel menneskeskapt.  Jorden har en egen evne til å ordne opp selv, om vi ikke gjør det.

Jeg tror også på en balanse i universet, at alt skjer av en grunn. Vi er tildelt en viss mengde utfordringer som vi skal løse og vi skal vokse på oppgaven. Jeg tror også at denne balansen fungerer som en sirkel, slik at det du sender ut til andre mennesker, kommer tilbake til deg selv igjen, enten det er godt eller vondt. På denne måten tror jeg på at hvis du svikter andre, så vil du selv bli sviktet, hvis du er god mot andre, så får du denne godheten tilbake i en eller annen form. Det er ikke alltid denne balansen har samme frekvens, men før eller siden tror jeg at slike ting slår tilbake.

Noen ganger får vi lyst til å ta råderett over tingenes hendelsesforløp, når noen svikter eller gjør noe som ikke er greit, hender det at vi får hevntanker og får lyst til at vonde ting skal slå tilbake på de som gjør andre vondt. Hvis vi faller for fristelsen og gjør det, har vi selv gjort vondt, og det vil til syvende og sist slå tilbake på oss selv. Jeg tror virkelig på at universet har en egen evne til å ordne opp i slike ting på egenhånd.

Oppriktighet - ærlig talt!

Ærlighet. Det aller viktigste begrepet i mitt liv. Og den egenskapen som får meg i trøbbel gang på gang på gang. Hvorfor skal ærlighet være så problematisk?  

Jeg begynner å forstå hvorfor folk lyver, når man er ærlig, så gjør man seg selv sårbar. Løgnen er et skjold, det forviller folk fra å se hvem du er og hva du tenker. Når du er ærlig, er du naken. Folk blir bevisste på dine svake punkter, de kjenner deg. 

Det er sikkert dumt å la andre kjenne seg så godt, man blir ett lett offer - man dummer seg ut. Man dummer seg ut fordi man er ærlig mot feil folk, man gjør feilvurderinger.  

Det jeg har lært av erfaring, er at ærlighet er bra, men man må gjøre grundige vurderinger før man velger hvem man skal være ærlig mot. Dette virker det som at nesten alle vet - utenom meg - men nå vet jeg det og. Jeg lærer kanskje sakte, men når jeg først lærer så sitter det. 

Å bli kjent med andre mennesker tar tid, veldig få viser sin sanne natur med en gang, og når de først gjør det, kan det være for sent. 

Noe blir ødelagt i oss mennesker hele tiden på veien mot reisens mål, og oppriktighet er faktisk en av de tingene jeg begynner å få vondt for. Det virker riktig, men det har en alt for høy pris noen ganger. 

Heretter er min oppriktighet forbeholdt folk jeg kjenner godt, er glad i og respekterer. 

Hva er det med mennesker og kjønn?

Vi er rimelig siviliserte det meste av tiden, men mange henger fortsatt igjen med gamle normer om kjønn og vennskap.

På dette området møter jeg stadig vanskeligheter, da jeg har lettere for å bli venn med folk som har utovertiss enn de som har innovertiss. Det har selvsagt ingenting med tissen å gjøre, for den er jeg jo ikke interessert i når det kommer til venner. Jeg har aldri vært interessert i mine venninner på den måten, og ei heller mine kamerater. Hadde det eksistert flere kjønn enn to, hadde jeg sikkert hatt venner over hele spekteret, for hvilke mennesker jeg liker har virkelig ingenting med kjønn å gjøre. 

Eller kanskje det har det? Jeg liker folk med "baller". Jeg liker ikke feiginger, jeg liker ikke de som snakker meg etter munnen, og sier noe helt annet bak min rygg.  

De vennene jeg har av samme kjønn som meg selv, er jenter med "baller". De er tøffe, står for det de tror på, og er ikke redd for en diskusjon eller en fight hvis de er uenige. Jeg vet hvor jeg har de, fordi de er ærlige. Selvfølgelig mener de ikke det samme som meg i alle saker, og ofte trenger jeg de til å sette meg på plass. Jeg trenger motstand og en god diskusjon. Mennesker med egne meninger og integritet er det jeg liker. Jeg liker folk som er trygge nok på seg selv til å stå for det de tror på. Det har ingenting med kjønn å gjøre.

Hvorfor skal det være komplisert at man får venner av det andre kjønn i voksen alder? Er virkelig folk så primitive at de tror at man må få lyst på noen fordi kjønnet peker motsatt vei av sitt eget?

Jeg sier ikke på noen måte at menn er bedre enn kvinner, men for meg er de ofte lettere å forstå. Vi deler flere interesser. Jeg trives i selskap med menn og gutter, og det har jeg alltid gjort.

Nå er jeg så heldig at jeg er gift med bestevennen min, vi deler alt og utfyller hverandre på de merkeligste måter, og jeg er veldig godt dekket på alle områder. Men noen ganger er det sunt å få flere impulser enn det bare ett menneske kan gi. Det er fint å lufte seg litt og kunne komme hjem med nye tanker og ideer. Da liker jeg å være sammen med folk som gir meg noe. Det er aldeles ikke noe som har med kjønn å gjøre, men mental input. Humor, en god diskusjon, minner etc. 

Det er mennesket inni kroppen som betyr noe for meg, ikke kroppens størrelse, farge, alder, kjønn eller legning - det er helt irrelevant!

Jeg digger vennene mine, de er nøye sortert og de som er veiet og funnet for lett, er ikke en del av mitt liv. Helt fullstendig uavhengig av hvilken kropp de er født i. Bare de har "baller", så er jeg fornøyd! 

Krig er grusomt. Det får frem det absolutt verste i mennesker. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er for uskyldige mennesker å leve i et område hvor det kjempes en krig av despoter og psykopater som bruker andre menneskers skjebner som brikker i sitt spill. Det er helt uforståelig.

Eller er det egentlig det?

De store krigene er konflikter i stor skala. Mange uskyldige blir involvert og skadet for livet. Men, hvordan er det med de små konfliktene vi skaper hver dag i våre egne liv? De får ikke de samme dimensjonene, for vi har ikke hærskarer av soldater, eller makt og penger til å harve nådeløst over fienden. 

Men tenker vi over hvordan uskyldige parter i våre konflikter har det? Klarer vi å se forbi våre egne interesser når vi ser at noen lider på grunn av våre dårlige avgjørelser. Er det verdt det?

Det finnes veldig få vinnere i en krig, en krig består ofte av veldig mange som taper en hel masse.

Er det nødvendig?

Mange kriger er etter mitt skjønn helt unødvendige. Spesielt de krigene som rammer uskyldige parter.

Det finnes kriger og kamper som er nødvendige. Noen ganger må det en liten krig til for å få ting på plass. Når man velger å delta i en kamp, må det være fordi man kriger for noe man tror på. For at ting skal bli bedre. 

Den som er ansvarlig for kampen har et ansvar for å ikke dra uskyldige parter inn i den.

Jeg deler ofte venner og bekjente inn i to kategorier: de man kan ta med seg i en Evt krig, og de man ikke kan regne med. Jeg har dessverre flest av sistnevnte, men jeg er også så heldig å ha et lite knippe av førstnevnte. De er sjeldne, mennesker man kan stole på at gir deg ryggdekning når du trenger det. Du vet hvor du har dem, og hva de står for.

Det største komplimentet noen kan gi meg, og som jeg har vært så heldig å høre flere ganger er dette: "Du er en person jeg kunne tatt med meg i krigen".

Noen ganger må man tåle å få fiender, fordi man står oppreist for noe man tror på. Mange tør ikke dette, og snur kappa etter vinden stadig vekk. Jeg klarer ikke det, jeg krummer nakken gang på gang og står i vinden for de tingene jeg tror på. Det er ikke lett, det er ikke lystbetont, men noen ganger er det nødvendig.

Jeg gjør alt jeg kan for å unngå at uskyldige parter blir stående i skuddlinjen, men noen ganger er motstanderen så feig at den bruker andre som skjold. Da bør man være treffsikker. Er man ikke det, bør man la være å gå til angrep.

Krig kan være en nødvendighet, men den har alltid flere tapere enn den har vinnere. Ting kan bli bedre, men prisen er alltid høy. Det man må spørre seg selv om når man er i ferd med å kjempe for noe som føles viktig er; er det verdt det? 

Ingen erfaring er bortkastet

Livet handler i hovedsak om å gjøre seg erfaringer. Vi faller og slår oss når vi er små og lærer å bli mer forsiktige etter skader vi påfører oss selv på grunn av manglende erfaringer. 

Det som er så snodig er at vi aldri blir utlærte. Det finnes alltid muligheter for å gjøre nye feiltrinn. Det finnes alltid noe vi ikke har prøvd, en ny mulighet til å gå på snørra.

Noen blir så kloke av skade at de skyr alt som finnes av potensielle farer, mens andre mer eventyrlystne sjeler aldri slutter å utforske livets risikomomenter. 

Jeg må dessverre innrømme at jeg selv hører til i den siste kategorien, og ikke er jeg særlig lettlært heller. Når det gjelder enkelte ting er jeg faktisk helt håpløst tunglært. Jeg anser meg selv som en reflektert og oppegående person, men når det kommer til å stole på folk og gi de en ny sjanse er jeg helt håpløs. Jeg prøver å være nøktern og ikke naiv, men jeg er også redd for å bli paranoid og innesluttet, så jeg klarer ikke å slutte helt å stole på folk, selv om de svikter. Jeg er oppdratt til å tro på det beste i folk og jeg gjør stort sett det.

Det er jo slik at man ser verden gjennom egne øyne og analyserer mennesker utifra egne erfaringer og eget tankesett. Men, noen ganger så møter man mennesker som har så grunnleggende store forskjeller i sitt tankesett at det blir umulig å forutse hvordan de tenker og handler. Dette synes jeg jo i utgangspunktet er interessant, så jeg blir dessverre litt nysgjerrig på folk som jeg ikke forstår.

Jeg har blitt lurt og sviktet av så mange folk gjennom livet, men jeg nekter å lære av disse erfaringene. Hvis jeg hadde endelig lært, så hadde jeg måttet slutte å bli kjent med nye folk, for det tar faktisk ganske lang tid å finne ut hvem folk egentlig er. Man har en magefølelse og en intuisjon, men likevel tviler man noen ganger på om denne stemmer. Man kan jo ta feil, ikke sant? Men, neida! Alle de gangene jeg har oversett disse følelsene har jeg fått det bekreftet til slutt, og det svir. Noen erfaringer gjør det dessverre. Men hva gjør man da, når man blir oppmerksom på at man har hatt tillit til en svindler og en bedrager for -nte gang? Jo, man lærer. Til slutt. Kanskje må man bli lurt en fem, seks ganger før man lærer. Men, man ser mønsteret og faresignalene til slutt. Det fine er jo at når man har tillært seg dette, så har man den erfaringen og trenger ikke å bli sviktet igjen. 

Jeg tror at alle erfaringer er verdifulle på hver sin måte, ingen er bortkastet. Det gode er at når man har opplevd vonde ting, så kan man slå seg til ro med at det er en av de kjipe tingene i livet man faktisk er ferdig med. Baksiden av medaljen er jo at man blir mer og mer misantrop med årene. Derfor er det så viktig å stole på intuisjonen. Det finnes faktisk ett hav av gode, smarte og ærlige mennesker der ute. De er ikke alltid de mest utadvendte eller sjarmerende personene, men de er de som har noe å gi i det lange løp.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi barna mine en minnebrikke med mine erfaringer slik at de hadde sluppet å skaffe seg dette på egenhånd, men det går dessverre ikke. Vi må alle gå på en smell for å lære hvordan vi skal unngå den senere. Akkurat nå er jeg glad for alle de smellene jeg er ferdig med, og føler meg klokere og klokere.

Jeg blir jo aldri totalt opplyst, og flere smeller vil det sikkert bli, men jeg har ett par solide erfaringer på blokka som jeg er glad jeg er ferdig med. Da blir livet etterhvert enklere og enklere, når man vet å skadebegrense eget liv. Nyttig, nyttig.

Man kan dessverre aldri kurere en idiot, men man kan lære seg å ikke slippe dem inn på livet.

Engasjement

Jeg har tidligere skrevet om apati, noe jeg ser på som en av de største truslene i dagens samfunn. Jeg skriver nå om engasjement fordi jeg fortsatt har det i meg - tross alt.

Det er fristende å gi opp. Mennesker skuffer gang på gang, både i liten og stor skala.

Noen ganger føler jeg meg som en idiot, som fortsatt tror at det er håp - at det nytter å engasjere seg. Andre ganger får man en seier som bekrefter at det er verdt det. Hvis jeg kan hjelpe bare ett menneske på beina, så gir det ny giv til å jobbe videre. 

Jeg vet at jeg ikke kan løse konfliktene på Gaza, snakke fornuft til den russiske presidenten, eller gi alle barna i verden rent vann eller skolegang. Men jeg prøver å gjøre noe med de små tingene som jeg faktisk kan gjøre noe med. Hjelpe venner og familie på beina når de trenger det, smile til en fremmed på gaten, prate med et ensomt menneske på en benk i Oslo en sommerdag. Det er små ting, men det teller. 

Hvis alle klarer å se litt utenfor seg selv, og hjelpe hverandre, så blir faktisk verden et litt bedre sted.

Når jeg møter egoisme og folk som behandler de rundt seg dårlig, så blir jeg også engasjert. Jeg blander meg i ting jeg ikke har noe med, og jeg havner i trøbbel, gang på gang. Livet mitt hadde vært mye enklere dersom jeg hadde holdt meg til meg og mitt, og ikke brydd meg om andre, men jeg føler ikke at det er riktig. Når jeg ser noen som ikke klarer å snakke for seg selv, får jeg lyst til å hjelpe de til å reise seg. Når jeg ser noen som behandler bra folk dårlig, får jeg lyst til å gi de en kilevink. Det er ikke alltid jeg blir invitert til å gjøre det en gang, men noen ganger gjør jeg det alikevel. Jeg klarer ikke å la være.

Jeg får trøbbel, og andre sklir unna. Jeg ser noen rope om hjelp, jeg hjelper til og står ofte igjen som en idiot med svarteper i hånda. Rent spill er ofte dumt i dagens samfunn, det er som regel de som jukser, lyver og bedrar som blir sittende igjen med esset. Det er utrolig synd at det er sånn, men jeg tenker at den seieren ikke smaker så godt til syvende og sist.

Jeg burde virkelig slutte å engasjere meg, men ikke faen om jeg gjør. Da mister jeg en bit av meg selv på veien, og jeg kan ikke stole på at det kommer noen andre og plukker opp den biten. Derfor tviholder jeg på den biten av meg selv, krummer nakken og går på, gang på gang, smell etter smell. 

Sånn er jeg - og sånn er det!

Feil

Om å gjøre det rette... Det er det livet handler om - er det ikke? Gjøre masse feil, slik at vi lærer hva som er rett og hva som er galt? 

Alle dagene i livet handler om å gjøre nye feil. Hvorfor er det da så vanskelig å tilgi andres feil? Vi gjør selv feil hver eneste dag.

Noen feil kan rettes opp - andre kan det ikke. Det er til syvende og sist opp til andre om vi får tilgivelse for våre feil eller ikke. Får vi tilgivelse, får vi også en mulighet til å rette opp våre feil. Så noen ganger er det faktisk opp til andre enn oss selv å bestemme om våre feil kan rettes opp.

Selv har jeg heldigvis fått muligheten til å rette opp mine feil så langt. Det betyr ikke at jeg slutter å bomme. Jeg bommer hele tiden.

Det viktigste for å få tilgivelse, er å ærlig og oppriktig innrømme hva man har gjort galt og legge alle kortene på bordet. Hvis man ikke gjør det, så er heller ikke tilgivelsen fullstendig. Den som velger å tilgi, må vite hva han skal tilgi. Om den personen ikke kjenner hele situasjonen kan han heller ikke tilgi fullt og helt, og feilene kan vanskelig rettes opp igjen.

Det er lett for mange å ty til løgn, men det fører ingen steds hen. Lyver man, så utsetter man bare feilen.

Ærlighet kan gjøre vondt, men det er det eneste rette og det eneste som gir andre en mulighet til å se hvem du er og ta et valg på om det er rett å tilgi deg for dine feil.

Ærlighet og oppriktighet er aldri feil.

De største ting i verden... Hva er de?

For meg er det de tingene som noen ganger kan virke små og hverdagslige; trygghet, tillitt, kjærlighet, ærlighet, små komplimenter, en god latter og en verdifull kaffe med en god venn.
Det er så lett å ta slike ting for gitt når livet er enkelt. Og man kan føle seg så uendelig tom når man er uten.

Jeg er rik.

Jeg verdsetter disse tingene hver eneste dag og jeg er så takknemlig over at jeg har så mange rike og rause venner. De kan dele på alle disse verdifulle tingene og la det skinne på meg når jeg føler meg tom. En annen gang kan jeg være så heldig å få gi det samme tilbake. Hver eneste dag prøver jeg å gi dette til de jeg møter, og det som er så fint med verdifulle ting; de renter seg godt!

Man får igjen det man gir til andre, og det man ønsker for andre!

Oppmerksomhet

Det er rart hvordan mennesker ønsker ulik grad av oppmerksomhet. Noen vil være anonyme og helst ikke synes i det hele tatt og andre kan bare ikke få nok oppmerksomhet, uansett av hvilken art det dreier seg om. Også har man alle nyansene i mellom de to ytterpunktene.

Selv elsker jeg oppmerksomhet og har alltid gjort det. Jeg har alltid synes det har vært interessant å finne ut hvorfor ikke alle andre ønsker det samme. Det er jo så gøy å bli sett og hørt!

De som ikke ønsker oppmerksomhet er på en måte litt mystiske, jeg har alltid lurt på hva det er de vil skjule, hva er det de ikke vil fortelle verden?
Jeg vil jo gjerne fortelle verden alt - hele tiden! Stort sett er det relativt uviktige ting og helt sikkert for folk flest, totalt uinteressante ting, men jeg får alikevel en liten boost når noen vil høre på meg og tenke over det jeg sier. 

Jeg har ofte fått kommentarer om at jeg er vel aktiv på Facebook f.eks. og da er det jo gjerne av de som deler svært lite selv. Jeg tror ikke Facebook hadde vært særlig interessant uten eksibishonister som meg. Eller? Det er ikke ett dypt faglig fora, det er ett nettsted som handler om folks hverdagsliv slik jeg ser det. Det finnes nettsteder og forum for alle mulige interesser og fagnivåer, men Facebook er og blir ett sted for å se og bli sett slik jeg ser det.

Nå er ikke jeg en sosialpornograf, jeg legger ikke ut bilder av middagen min, eller oppdaterer verden på alle slags gjøremål hver dag, men jeg legger ut småting som jeg tenker at andre kan synes er morsomt eller interessant. Så klart ikke alle deler min standard på hva som er gøy, men noen gjør det da. Og jeg verdsetter hver eneste "like" og kommentar. Jeg liker jo oppmerksomhet!

Nå skulle ikke dette egentlig handle om Facebook, men det er lett å relatere til noe som er så aktuellt og som så mange har ett forhold til.
Jeg liker mangfoldet, jeg liker at ikke alle tar like mye plass som meg selv (takk og pris...) og jeg tror og håper at de som liker å stå i skyggen setter pris på at andre gir av seg selv. Det er jo slikt som skaper ett balansert samfunn, både IRL og på nett.

Jeg er så glad i alenetid, kunne være kreativ, og få tid til å tenke selv. Men når jeg har fått sortert tankene mine har jeg jo bare lyst til å møte folk og fortelle om alle de smarte tingene jeg har kommet frem til! Jeg elsker å se at folk lytter til hva jeg sier og se at de begynner å tenke annerledes etter at de har sett mitt perspektiv på ting. 

Når folk kommer til meg og forteller at de har referert til meg og det jeg har sagt og tenkt, føler jeg meg virkelig rik. Tenk at jeg kan være med å forme andre menneskers tanker, liv og ideer! Det er så fett!

Det var egentlig alt jeg ville si i kveld - tusen takk for oppmerksomheten!!! :-D

Egoisme

Ett ord og ett begrep som er negativt ladet... Ingen liker de som kun tenker på seg selv. Det er en vedtatt sannhet at mennesker som ikke tenker på seg selv, men som ofrer seg for alle andre er gode, de er bedre enn folk flest. Er det fordi det strider mot menneskets natur? Men hva er egentlig egoisme?

Jeg kjenner mange mennesker som er oppvokst med tanken om at man skal ofre seg for andre og sette seg selv og sine egne behov i andre rekke. Disse menneskene får ofte dårlig samvittighet når de gjør noe for seg selv, og har følgelig behov for å rettferdiggjøre det hver gang de gjør det

Er det ett tegn på godhet, eller er det en måte å sette seg selv i en offerposisjon? Hvis man hjelper alle på sin vei, er det jo rimelig å anta at andre vil hjelpe en selv når en har behov for det. Men er det ett rimelig krav? Den ene tjenesten er den andre verdt, er det noe som heter. 

Jeg tror de aller fleste mennesker med æren i behold vil hjelpe en venn eller slektning når disse trenger det. Uavhengig av om man skylder denne en tjeneste eller ikke.

Jeg mener at alle mennesker selv må lære å sette grenser for seg selv. Selvfølgelig skal vi hjelpe hverandre, men hvert enkelt individ må selv kjenne hvor mye man kan gi før man blir tom. Det gir en glede å hjelpe andre, men man kan også fort bli utnyttet dersom man hjelper andre helt ukritisk.

Jeg har alltid hatt ett bevisst forhold til at jeg aldri skal bli ett offer i mitt eget liv, dersom jeg går i kjelleren fordi jeg har gjort for mye for andre uten å kreve noe tilbake, så har jeg feilberegnet min egen kapasitet. Det er ikke de jeg har hjulpet, sin skyld at jeg er utslitt, det er jeg som har vært for dårlig til å vurdere situasjonen. Det kan jeg si fordi jeg har erfart det. Det tok meg mange år å komme meg etter det første skikkelige smellen, men nå vet jeg nøyaktig hva jeg kan forvente av meg selv og hvor grensen går for min omsorgskapasitet. Det er en dyrekjøpt erfaring men jeg hadde ikke visst det hvis jeg ikke hadde testet det.Når det er sagt, så vil jeg jo gjerne verne folk jeg bryr meg om mot å gå på den samme smellen, og jeg kan bli svært frustrert når jeg ser andre drive rovdrift på seg selv for å hjelpe andre. Det er ikke verdt det.

Jeg mener at idèt en handling som gjøres for noen andre ikke føles lystbetont, så skal man ikke utføre den handlingen. Det er en gyllen regel. Ethvert menneske har ett ansvar for å først og fremst ta vare på seg selv. Hvis man ikke klarer det, kan man heller ikke hjelpe andre. Det er ikke egoisme, det er sunn fornuft.

Det er flott at mennesker bryr seg om hverandre, og jeg blir også glad av å hjelpe andre - når jeg selv har lyst til det. Og det er kun da jeg gjør det.

Noe av det verste jeg ser er folk som ofrer seg for andre og krever betaling for det i etterkant, i form av bebreidelser. Da har man ikke hjulpet noen fordi man ønsker det selv, men fordi man krever noe tilbake. Det er ikke å gi.

Her kommer de store filosofiske spørsmålene inn;

• Er man en større egoist når man hjelper noen og krever noe tilbake, enn om man ikke hjelper i det hele tatt fordi man selv føler at man ikke har kapasitet til det?
• Og er man i det hele tatt ett godt menneske om man hjelper noen og etterpå bebreider det samme mennesket for sin egen undergang?

 Jeg vet at mange vil føle seg truffet av mine påstander, og jeg mener ikke å sparke noen under beltestedet, men jeg føler at dette er så ullent og så vanskelig å snakke om at jeg har ett sterkt behov for å sette ord på det: Jeg blir dårlig av folk som forsøker å få ett psykisk overtak på andre fordi de har gjort for mye for noen. Det er etter min mening ikke å hjelpe andre når man plasserer de man hjelper i følelsesmessig gjeld.

Det er en større egoistisk handling å hjelpe noen for å kreve noe tilbake etterpå, enn å ikke hjelpe i det hele tatt, mener jeg. Folk flest vil gjerne gi noe tilbake til de som har hjulpet, men det må være av egen fri vilje og det de gir tilbake må de selv få bestemme verdien av.

Og enkelte ganger er det nok desverre slik at det er best at folk hjelper seg selv.

Alenetid

Alle mennesker trenger alenetid. Ikke minst jeg.
Når de store spørsmålene skal besvares, trenger jeg litt rom og tid til å tenke. I dag satt jeg meg ned for å meditere, prøve å tømme hjernen for å finne noen svar. Det eneste intelligente min hjerne klarte å komme opp med, var at jeg skulle reise ned til byen og spise en kebab og drikke en øl. Lydig som jeg er - og ikke minst alltid åpen for gode forslag- så blåste jeg ut stearinlysene, skrudde av meditasjonsmusikken og tok banen ned til byen. Jeg hadde bestemt meg for å spise på den første kebabsjappa jeg fant og det var ingen ringere enn New Beirut kebab. Det er mange år siden jeg har hatt den kulinariske gleden av en kylling shawarma på  Beirut kebab. Jeg ble god og mett og tenkte at tiden var inne for en øl. Det ble en overpriset øl på Scotsman, for der kunne jeg sitte ute og se på livet i Karl Johans gate.

 Jeg kom i prat med ett par hyggelige karer der, og han ene ville gjerne spandere en øl til på meg. Men jeg skulle bare ta en kebab og en øl. Siden jeg ikke hadde spist to kebab, så var jeg også fornuftig nok i all min opplysthet til å bare ta en øl. Jeg takket høflig for en hyggelig prat og sa at jeg måtte hjem. På T-banen nå er det en kampanje nå med plakater hvor det står "Lat som ingenting, noen følger med", et litt spooky budskap synes nå jeg...

Konklusjonen min i dag, er vel egentlig at jeg ikke har fått særlig gode svar på mine store eksistensielle spørsmål, men jeg er litt fornøyd med min egen hjernes ressonnement om at det kanskje er mer fornuftig å gå ut og leve og kjenne litt på pulsen i byen, i stedet for å sitte i ett mørkt rom og lete etter svar.

Finnes det egentlig noen fullgode svar?

Jeg føler meg aldri ensom når jeg er alene, men jeg kan kjenne på ensomheten når jeg er sammen med mennesker som ikke forstår meg, eller ser meg slik jeg er. Det er godt å være litt alene - og det er  sunt å savne de man er glad i. Men, det er ikke godt å gå og gruble uten å finne noen gode svar.

Så siden jeg ikke har funnet noen bedre svar i dag og min egen hjerne er en dårlig rådgiver om dagen, så velger jeg å avslutte dagens tankerekke med ordene fra T-banen: "Lat som ingenting, noen følger med". 

Kanskje jeg ikke har vært alene i dag likevel?

Om endringer

Livet er i stadig endring, vi utvikles gjennom all den tid vi har på jorden.

Likevel er mange veldig redd for endringer i sitt eget liv. Vi søker trygghet, og det å bytte jobb eller flytte fra ett sted til ett annet kan være vanskelig nok for mange. Det å avslutte ett kapittel og starte på ett nytt betyr at man tar en risiko. Man vet hva man har men ikke hva man får.

Alle har vel kjent på den følelsen det er å ta farvel med klassekamerater etter endt utdannelse eller stå på ett halvtomt pike/gutterom for siste gang og vite at det ikke er noen vei tilbake. Det er vemodig. Men det innebærer også en kribling i magen, det skal skje noe nytt og spennende og man vet ikke hva det bringer.

Jeg tror på at livet består av ulike kapitler, og at det er opp til oss å forme historien. Vår egen historie.
Mitt liv og min skjebne er det kun jeg som er ansvarlig for. Jeg kan ikke skylde på noen andre om det går ad dundas. Problemer kommer garantert, men hvordan jeg velger å løse de er helt opp til meg selv.

Vi er født alene og vi dør alene, men på veien fra fødsel til død kan man i stor grad velge selv hvem man vil ta følge med.

Jeg er heldigvis omgitt av mange svært gode følgesvenner. Noen har vært ved min side hele tiden, noen har vært med på mindre etapper, mens andre har en tendens til å dukke opp når man virkelig trenger akkurat den personen. Uansett har jeg en kontroll på hvem som får lov til å følge meg på livets vei. Jeg liker meg best i godt selskap. 

Nå er det slik at mitt livs vei slett ikke er smal, den er heller ikke rett, noen ganger gjør den noen så snodige svinger at jeg blir rett så forvirret. Men jeg må fortsette, kan ikke sette meg ned, ei heller gå tilbake. Jeg er nysgjerrig, lurer på hva som er rundt den neste brokete svingen. Det er livet på godt og vondt, vi kan ikke vite hva som kommer til å skje, men tryggheten i det å vite at man har støttespillere og sjelevenner - man kan henvende seg til underveis, ta en pust i bakken sammen med - det er trygghet for meg.

Jeg kjenner at jeg er glad i livet nå, jeg er klar for en ny etappe og jeg er spent på hva livet har i vente for meg nå når jeg er midt i tredveårene. Jeg er trygg på meg selv, jeg er omgitt av godhet og jeg er klar for utfordringer.

Jeg håper ikke jeg har på meg for store sko, for jeg har tenkt til å gå langt!

Visdom

Visdom og erfaring. Ord med tyngde. Verdifulle egenskaper.
Erfaring er ikke billig, det har sin pris, visdom kan man bare tilegne seg ved hjelp av dyrekjøpte erfaringer. Det finnes ingen snarveier, og visdom er forbeholdt de som ikke vanligvis slipper unna med de enkle løsningene. Dyrebart!

Jeg sitter og tenker på Hvor godt jeg har det, hvordan livet mitt har tatt form takket være de erfaringene jeg har - på godt og vondt. For å sette virkelig pris på gull, bør du ha prøvd å handle med gråstein først. Det er ikke bare den erfaringen man tilegner seg selv som er gull, vi er også så genialt satt sammen at vi bærer på våre forfedres erfaringer gjennom den genetiske arven vi er født med, og via den opplæringen vi har fått fra våre foreldre.

Nå har jeg blitt såpass voksen at jeg har kommet til ett punkt hvor jeg er stolt av den arven mine foreldre har gitt meg. Det har vært en relativt lang vei - og jeg har funnet ut av det selv. Det må jeg, helt på egenhånd, for jeg ble født alene og jeg vil dø alene. Jeg har mennesker rundt meg som betyr enormt, men når det kommer til stykket er det jeg og bare jeg som må ta ansvar for mine handlinger og de følgene disse gir.

Gullet som jeg har fått av mine foreldre består av respekt for andre mennesker, stolthet, ærlighet, evnen til å innse sin egen sårbarhet, og lojalitet til gode mennesker.

Mine foreldre har levd. De har erfart, og de er -og har vært- vise mennesker. Det forstår jeg nå.

Jeg har brukt mye tid og energi på å være oppgitt over hvor vanskelig alt har vært og jeg har hatt en prosess som har innebært (?) å fortelle de- fullstendig usensurert- hvor mange feil de har begått, men jeg innser nå at det har vært med gode intensjoner, og de har gjort sitt aller beste. Det er ikke småtteri, siden de faktisk er gode mennesker. Mennesker som har gjort mange feil, men aldri i det øyemed at de har villet såre andre. men, de er - og var -bare mennesker.

Livet er ikke enkelt og moren min sa alltid at det er når du blir mor selv, at du tilgir dine foreldre alt. Det tok meg 5 år som mor å innse at dette er riktig. Men jeg ser det nå.

Jeg er så takknemlig over all den erfaringen jeg har fått og tilegnet meg, jeg kunne ikke tenke meg ett annet erfaringsgrunnlag enn det jeg har. Hver eneste lille erfaring er dyrebare skatter som jeg trykker til mitt bryst og er takknemlig for.

Jeg skulle ønske mamma fortsatt levde, så jeg kunne fortelle henne dette. Utdype erkjennelsen jeg har kommet frem til og gitt henne en god klem. Det er for sent, men det er ikke bortkastet. Erfaringer er aldri det.

Min far er en artig skrue som vitterlig er noe for seg selv. Han har alltid stått alene - selv sammen med andre. Han er en sta jævel som gjør som han vil helt uavhengig av hva andre mener. Men han er snill. Han er god og han er ekte. Jeg er stolt av pappaen min. Han er vanskelig å forholde seg til, for han gjør ikke som andre vil, han gjør ikke som han blir fortalt, og han sliter med sine ting, men han er god. Når andre synes at jeg er rar, er han mitt alibi - for han er enda rarere. Jeg har da noen å skylde på. Jeg tar ansvar for meg selv, men jeg kan forklare mine rare greier med at jeg har noen å slekte på :-D

Tusen takk til mamma og pappa, farmor og alle andre som har lært meg at å være meg - er godt nok. Tusen takk for alt det gode dere etterlater til meg. Styrke, ærlighet og mot. Takk!

Ditt verktøy er nå brukt opp
Legemeet sa til slutt stopp
Når du forsvant, ble det så tomt.
Vi savner deg enormt.

Det gjør så vondt å vite at du led
i stillhet innerst i deg selv ett sted
Du var naiv og så utrolig snill
trodde alltid vi fikk det til.

Visste jeg bare hvilken bør du bar
så hadde jeg ytt styrke og forsvar
men du tiet for å beskytte den som svek
uten ære, så feig og så blek.

Du sto for nærme, du så ikke riktig
noen skritt tilbake kunne vært viktig
men du fryktet det du hadde i vente
forsto ikke at faren lå i det mest kjente.