Løgn og bedrag

Hvorfor er det slik at løgnere er det laveste av rang man kan tenke seg? Alle lyver jo daglig. Mennesker lyver om de rareste ting, og de som sier at de aldri lyver er ikke ærlige...

Det er så stor forskjell på løgn. Noen mennesker har basert hele livet sitt på en løgn, og noen lyver kynisk om viktige ting til godtroende mennesker. Folk med stolthet og integritet kan ikke leve med å forholde seg til slike. Noen utnytter andres tillit på en sånn måte at det er umulig å forholde seg til. Vi er avhengig av å kunne stole på mennesker vi omgir oss med til daglig.

Livet er en kamp, og i en kamp kan du ikke ha allierte som du ikke kan stole på. Det å holde folk for narr er livsfarlig. Tross i det er det noen som holder hele verden for narr fordi de ikke eier selvrespekt. En person som er ærlig mot seg selv, og som har stolthet vil også være ærlig med de menneskene de respekterer. 

Det å lyve for andre er i mine øyne direkte respektløst. Slike folk har liten verdi i mitt liv. Men, siden det strider mot alle mine prinsipper å lyve for andre, så synes jeg at de som gjør dette notorisk har en interesseverdi. Hvorfor blir noen slik? Er det erfaringer og oppvekst som gjør at noen velger løgn fremfor sannhet, eller er det psykiske feil? Er det slik at de som lyver mye og holder andre for narr tror de er smartere enn andre, eller er det en sykdom?
Det som imponerer meg med notoriske løgnere er det blotte fravær av frykten for å bli oppdaget. Det er jo enkelt hvis det ikke koster noe å lyve, da er det bare å servere en ny løgn