Krig er grusomt. Det får frem det absolutt verste i mennesker. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er for uskyldige mennesker å leve i et område hvor det kjempes en krig av despoter og psykopater som bruker andre menneskers skjebner som brikker i sitt spill. Det er helt uforståelig.

Eller er det egentlig det?

De store krigene er konflikter i stor skala. Mange uskyldige blir involvert og skadet for livet. Men, hvordan er det med de små konfliktene vi skaper hver dag i våre egne liv? De får ikke de samme dimensjonene, for vi har ikke hærskarer av soldater, eller makt og penger til å harve nådeløst over fienden. 

Men tenker vi over hvordan uskyldige parter i våre konflikter har det? Klarer vi å se forbi våre egne interesser når vi ser at noen lider på grunn av våre dårlige avgjørelser. Er det verdt det?

Det finnes veldig få vinnere i en krig, en krig består ofte av veldig mange som taper en hel masse.

Er det nødvendig?

Mange kriger er etter mitt skjønn helt unødvendige. Spesielt de krigene som rammer uskyldige parter.

Det finnes kriger og kamper som er nødvendige. Noen ganger må det en liten krig til for å få ting på plass. Når man velger å delta i en kamp, må det være fordi man kriger for noe man tror på. For at ting skal bli bedre. 

Den som er ansvarlig for kampen har et ansvar for å ikke dra uskyldige parter inn i den.

Jeg deler ofte venner og bekjente inn i to kategorier: de man kan ta med seg i en Evt krig, og de man ikke kan regne med. Jeg har dessverre flest av sistnevnte, men jeg er også så heldig å ha et lite knippe av førstnevnte. De er sjeldne, mennesker man kan stole på at gir deg ryggdekning når du trenger det. Du vet hvor du har dem, og hva de står for.

Det største komplimentet noen kan gi meg, og som jeg har vært så heldig å høre flere ganger er dette: "Du er en person jeg kunne tatt med meg i krigen".

Noen ganger må man tåle å få fiender, fordi man står oppreist for noe man tror på. Mange tør ikke dette, og snur kappa etter vinden stadig vekk. Jeg klarer ikke det, jeg krummer nakken gang på gang og står i vinden for de tingene jeg tror på. Det er ikke lett, det er ikke lystbetont, men noen ganger er det nødvendig.

Jeg gjør alt jeg kan for å unngå at uskyldige parter blir stående i skuddlinjen, men noen ganger er motstanderen så feig at den bruker andre som skjold. Da bør man være treffsikker. Er man ikke det, bør man la være å gå til angrep.

Krig kan være en nødvendighet, men den har alltid flere tapere enn den har vinnere. Ting kan bli bedre, men prisen er alltid høy. Det man må spørre seg selv om når man er i ferd med å kjempe for noe som føles viktig er; er det verdt det?