torsdag 23. juli 2015

Balanse

Det finnes en balanse i verden, som vi alle er en del av. Det er en grunn til at det jevnt over stort sett er balanse i kjønnsfordelingen verden over, det er i alle menneskegrupper en sammensetning av ulike personlighetstyper som utfyller hverandre. Hvis man er oppmerksom på det at alle mennesketyper er nødvendige, så kan man lære seg å akseptere forskjellene og dra nytte av disse. Hvis alle hadde vært sjefer eller alle hadde vært underdanige slitere, hadde ingeting fungert. Vi trenger kreative mennesker, tenkere, ledertyper og flittige maur.

Når det kommer til denne type balanse, så tror jeg på at den er i alle ting. Vi lærer ikke å sette pris på det gode om vi ikke får en dose av det vonde inne i mellom, og lyset overtar for mørket og vice versa hvert eneste døgn. Det hender noen ganger at verden blir syk, at det oppstår en ubalanse, noen ganger tar en type ugress over for alle de andre vakre blomstene som ikke er like sterke, og noen ganger må vi inn og forvalte naturen som vi har tatt råderett over. Når det oppstår en slik ubalanse i floraen eller faunaen, er det som regel menneskeskapt.  Jorden har en egen evne til å ordne opp selv, om vi ikke gjør det.


Jeg tror også på en balanse i universet, at alt skjer av en grunn. Vi er tildelt en viss mengde utfordringer som vi skal løse og vi skal vokse på oppgaven. Jeg tror også at denne balansen fungerer som en sirkel, slik at det du sender ut til andre mennesker, kommer tilbake til deg selv igjen, enten det er godt eller vondt. På denne måten tror jeg på at hvis du svikter andre, så vil du selv bli sviktet, hvis du er god mot andre, så får du denne godheten tilbake i en eller annen form. Det er ikke alltid denne balansen har samme frekvens, men før eller siden tror jeg at slike ting slår tilbake.


Noen ganger får vi lyst til å ta råderett over tingenes hendelsesforløp, når noen svikter eller gjør noe som ikke er greit, hender det at vi får hevntanker og får lyst til at vonde ting skal slå tilbake på de som gjør andre vondt. Hvis vi faller for fristelsen og gjør det, har vi selv gjort vondt, og det vil til syvende og sist slå tilbake på oss selv. Jeg tror virkelig på at universet har en egen evne til å ordne opp i slike ting på egenhånd.




søndag 14. juni 2015

Oppriktighet - ærlig talt!

Ærlighet. Det aller viktigste begrepet i mitt liv. Og den egenskapen som får meg i trøbbel gang på gang på gang. Hvorfor skal ærlighet være så problematisk?  

Jeg begynner å forstå hvorfor folk lyver, når man er ærlig, så gjør man seg selv sårbar. Løgnen er et skjold, det forviller folk fra å se hvem du er og hva du tenker. Når du er ærlig, er du naken. Folk blir bevisste på dine svake punkter, de kjenner deg. 

Det er sikkert dumt å la andre kjenne seg så godt, man blir ett lett offer - man dummer seg ut. Man dummer seg ut fordi man er ærlig mot feil folk, man gjør feilvurderinger.  

Det jeg har lært av erfaring, er at ærlighet er bra, men man må gjøre grundige vurderinger før man velger hvem man skal være ærlig mot. Dette virker det som at nesten alle vet - utenom meg - men nå vet jeg det og. Jeg lærer kanskje sakte, men når jeg først lærer så sitter det. 

Å bli kjent med andre mennesker tar tid, veldig få viser sin sanne natur med en gang, og når de først gjør det, kan det være for sent. 

Noe blir ødelagt i oss mennesker hele tiden på veien mot reisens mål, og oppriktighet er faktisk en av de tingene jeg begynner å få vondt for. Det virker riktig, men det har en alt for høy pris noen ganger. 


Heretter er min oppriktighet forbeholdt folk jeg kjenner godt, er glad i og respekterer. 

torsdag 4. juni 2015

Hva er det med mennesker og kjønn?
Vi er rimelig siviliserte det meste av tiden, men mange henger fortsatt igjen med gamle normer om kjønn og vennskap.

På dette området møter jeg stadig vanskeligheter, da jeg har lettere for å bli venn med folk som har utovertiss enn de som har innovertiss. Det har selvsagt ingenting med tissen å gjøre, for den er jeg jo ikke interessert i når det kommer til venner. Jeg har aldri vært interessert i mine venninner på den måten, og ei heller mine kamerater. Hadde det eksistert flere kjønn enn to, hadde jeg sikkert hatt venner over hele spekteret, for hvilke mennesker jeg liker har virkelig ingenting med kjønn å gjøre. 

Eller kanskje det har det? Jeg liker folk med "baller". Jeg liker ikke feiginger, jeg liker ikke de som snakker meg etter munnen, og sier noe helt annet bak min rygg.  

De vennene jeg har av samme kjønn som meg selv, er jenter med "baller". De er tøffe, står for det de tror på, og er ikke redd for en diskusjon eller en fight hvis de er uenige. Jeg vet hvor jeg har de, fordi de er ærlige. Selvfølgelig mener de ikke det samme som meg i alle saker, og ofte trenger jeg de til å sette meg på plass. Jeg trenger motstand og en god diskusjon. Mennesker med egne meninger og integritet er det jeg liker. Jeg liker folk som er trygge nok på seg selv til å stå for det de tror på. Det har ingenting med kjønn å gjøre.

Hvorfor skal det være komplisert at man får venner av det andre kjønn i voksen alder? Er virkelig folk så primitive at de tror at man må få lyst på noen fordi kjønnet peker motsatt vei av sitt eget?

Jeg sier ikke på noen måte at menn er bedre enn kvinner, men for meg er de ofte lettere å forstå. Vi deler flere interesser. Jeg trives i selskap med menn og gutter, og det har jeg alltid gjort.

Nå er jeg så heldig at jeg er gift med bestevennen min, vi deler alt og utfyller hverandre på de merkeligste måter, og jeg er veldig godt dekket på alle områder. Men noen ganger er det sunt å få flere impulser enn det bare ett menneske kan gi. Det er fint å lufte seg litt og kunne komme hjem med nye tanker og ideer. Da liker jeg å være sammen med folk som gir meg noe. Det er aldeles ikke noe som har med kjønn å gjøre, men mental input. Humor, en god diskusjon, minner etc. 

Det er mennesket inni kroppen som betyr noe for meg, ikke kroppens størrelse, farge, alder, kjønn eller legning - det er helt irrelevant!


Jeg digger vennene mine, de er nøye sortert og de som er veiet og funnet for lett, er ikke en del av mitt liv. Helt fullstendig uavhengig av hvilken kropp de er født i. Bare de har "baller", så er jeg fornøyd! 

onsdag 3. juni 2015

Krig er grusomt. Det får frem det absolutt verste i mennesker. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er for uskyldige mennesker å leve i et område hvor det kjempes en krig av despoter og psykopater som bruker andre menneskers skjebner som brikker i sitt spill. Det er helt uforståelig.

Eller er det egentlig det?

De store krigene er konflikter i stor skala. Mange uskyldige blir involvert og skadet for livet. Men, hvordan er det med de små konfliktene vi skaper hver dag i våre egne liv? De får ikke de samme dimensjonene, for vi har ikke hærskarer av soldater, eller makt og penger til å harve nådeløst over fienden. 
Men tenker vi over hvordan uskyldige parter i våre konflikter har det? Klarer vi å se forbi våre egne interesser når vi ser at noen lider på grunn av våre dårlige avgjørelser. Er det verdt det?
Det finnes veldig få vinnere i en krig, en krig består ofte av veldig mange som taper en hel masse.

Er det nødvendig?

Mange kriger er etter mitt skjønn helt unødvendige. Spesielt de krigene som rammer uskyldige parter.

Det finnes kriger og kamper som er nødvendige. Noen ganger må det en liten krig til for å få ting på plass. Når man velger å delta i en kamp, må det være fordi man kriger for noe man tror på. For at ting skal bli bedre. 

Den som er ansvarlig for kampen har et ansvar for å ikke dra uskyldige parter inn i den.

Jeg deler ofte venner og bekjente inn i to kategorier: de man kan ta med seg i en Evt krig, og de man ikke kan regne med. Jeg har dessverre flest av sistnevnte, men jeg er også så heldig å ha et lite knippe av førstnevnte. De er sjeldne, mennesker man kan stole på at gir deg ryggdekning når du trenger det. Du vet hvor du har dem, og hva de står for.

Det største komplimentet noen kan gi meg, og som jeg har vært så heldig å høre flere ganger er dette: "Du er en person jeg kunne tatt med meg i krigen".

Noen ganger må man tåle å få fiender, fordi man står oppreist for noe man tror på. Mange tør ikke dette, og snur kappa etter vinden stadig vekk. Jeg klarer ikke det, jeg krummer nakken gang på gang og står i vinden for de tingene jeg tror på. Det er ikke lett, det er ikke lystbetont, men noen ganger er det nødvendig.

Jeg gjør alt jeg kan for å unngå at uskyldige parter blir stående i skuddlinjen, men noen ganger er motstanderen så feig at den bruker andre som skjold. Da bør man være treffsikker. Er man ikke det, bør man la være å gå til angrep.

Krig kan være en nødvendighet, men den har alltid flere tapere enn den har vinnere. Ting kan bli bedre, men prisen er alltid høy. Det man må spørre seg selv om når man er i ferd med å kjempe for noe som føles viktig er; er det verdt det? 



tirsdag 19. mai 2015

Ingen erfaring er bortkastet

Livet handler i hovedsak om å gjøre seg erfaringer. Vi faller og slår oss når vi er små og lærer å bli mer forsiktige etter skader vi påfører oss selv på grunn av manglende erfaringer. 

Det som er så snodig er at vi aldri blir utlærte. Det finnes alltid muligheter for å gjøre nye feiltrinn. Det finnes alltid noe vi ikke har prøvd, en ny mulighet til å gå på snørra.

Noen blir så kloke av skade at de skyr alt som finnes av potensielle farer, mens andre mer eventyrlystne sjeler aldri slutter å utforske livets risikomomenter. 

Jeg må dessverre innrømme at jeg selv hører til i den siste kategorien, og ikke er jeg særlig lettlært heller. Når det gjelder enkelte ting er jeg faktisk helt håpløst tunglært. Jeg anser meg selv som en reflektert og oppegående person, men når det kommer til å stole på folk og gi de en ny sjanse er jeg helt håpløs. Jeg prøver å være nøktern og ikke naiv, men jeg er også redd for å bli paranoid og innesluttet, så jeg klarer ikke å slutte helt å stole på folk, selv om de svikter. Jeg er oppdratt til å tro på det beste i folk og jeg gjør stort sett det.

Det er jo slik at man ser verden gjennom egne øyne og analyserer mennesker utifra egne erfaringer og eget tankesett. Men, noen ganger så møter man mennesker som har så grunnleggende store forskjeller i sitt tankesett at det blir umulig å forutse hvordan de tenker og handler. Dette synes jeg jo i utgangspunktet er interessant, så jeg blir dessverre litt nysgjerrig på folk som jeg ikke forstår.

Jeg har blitt lurt og sviktet av så mange folk gjennom livet, men jeg nekter å lære av disse erfaringene. Hvis jeg hadde endelig lært, så hadde jeg måttet slutte å bli kjent med nye folk, for det tar faktisk ganske lang tid å finne ut hvem folk egentlig er. Man har en magefølelse og en intuisjon, men likevel tviler man noen ganger på om denne stemmer. Man kan jo ta feil, ikke sant? Men, neida! Alle de gangene jeg har oversett disse følelsene har jeg fått det bekreftet til slutt, og det svir. Noen erfaringer gjør det dessverre. Men hva gjør man da, når man blir oppmerksom på at man har hatt tillit til en svindler og en bedrager for -nte gang? Jo, man lærer. Til slutt. Kanskje må man bli lurt en fem, seks ganger før man lærer. Men, man ser mønsteret og faresignalene til slutt. Det fine er jo at når man har tillært seg dette, så har man den erfaringen og trenger ikke å bli sviktet igjen. 

Jeg tror at alle erfaringer er verdifulle på hver sin måte, ingen er bortkastet. Det gode er at når man har opplevd vonde ting, så kan man slå seg til ro med at det er en av de kjipe tingene i livet man faktisk er ferdig med. Baksiden av medaljen er jo at man blir mer og mer misantrop med årene. Derfor er det så viktig å stole på intuisjonen. Det finnes faktisk ett hav av gode, smarte og ærlige mennesker der ute. De er ikke alltid de mest utadvendte eller sjarmerende personene, men de er de som har noe å gi i det lange løp.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi barna mine en minnebrikke med mine erfaringer slik at de hadde sluppet å skaffe seg dette på egenhånd, men det går dessverre ikke. Vi må alle gå på en smell for å lære hvordan vi skal unngå den senere. Akkurat nå er jeg glad for alle de smellene jeg er ferdig med, og føler meg klokere og klokere.

Jeg blir jo aldri totalt opplyst, og flere smeller vil det sikkert bli, men jeg har ett par solide erfaringer på blokka som jeg er glad jeg er ferdig med. Da blir livet etterhvert enklere og enklere, når man vet å skadebegrense eget liv. Nyttig, nyttig.


Man kan dessverre aldri kurere en idiot, men man kan lære seg å ikke slippe dem inn på livet.

torsdag 14. mai 2015

Engasjement

Jeg har tidligere skrevet om apati, noe jeg ser på som en av de største truslene i dagens samfunn. Jeg skriver nå om engasjement fordi jeg fortsatt har det i meg - tross alt.

Det er fristende å gi opp. Mennesker skuffer gang på gang, både i liten og stor skala.

Noen ganger føler jeg meg som en idiot, som fortsatt tror at det er håp - at det nytter å engasjere seg. Andre ganger får man en seier som bekrefter at det er verdt det. Hvis jeg kan hjelpe bare ett menneske på beina, så gir det ny giv til å jobbe videre. 

Jeg vet at jeg ikke kan løse konfliktene på Gaza, snakke fornuft til den russiske presidenten, eller gi alle barna i verden rent vann eller skolegang. Men jeg prøver å gjøre noe med de små tingene som jeg faktisk kan gjøre noe med. Hjelpe venner og familie på beina når de trenger det, smile til en fremmed på gaten, prate med et ensomt menneske på en benk i Oslo en sommerdag. Det er små ting, men det teller. 

Hvis alle klarer å se litt utenfor seg selv, og hjelpe hverandre, så blir faktisk verden et litt bedre sted.
Når jeg møter egoisme og folk som behandler de rundt seg dårlig, så blir jeg også engasjert. Jeg blander meg i ting jeg ikke har noe med, og jeg havner i trøbbel, gang på gang. Livet mitt hadde vært mye enklere dersom jeg hadde holdt meg til meg og mitt, og ikke brydd meg om andre, men jeg føler ikke at det er riktig. Når jeg ser noen som ikke klarer å snakke for seg selv, får jeg lyst til å hjelpe de til å reise seg. Når jeg ser noen som behandler bra folk dårlig, får jeg lyst til å gi de en kilevink. Det er ikke alltid jeg blir invitert til å gjøre det en gang, men noen ganger gjør jeg det alikevel. Jeg klarer ikke å la være.

Jeg får trøbbel, og andre sklir unna. Jeg ser noen rope om hjelp, jeg hjelper til og står ofte igjen som en idiot med svarteper i hånda. Rent spill er ofte dumt i dagens samfunn, det er som regel de som jukser, lyver og bedrar som blir sittende igjen med esset. Det er utrolig synd at det er sånn, men jeg tenker at den seieren ikke smaker så godt til syvende og sist.

Jeg burde virkelig slutte å engasjere meg, men ikke faen om jeg gjør. Da mister jeg en bit av meg selv på veien, og jeg kan ikke stole på at det kommer noen andre og plukker opp den biten. Derfor tviholder jeg på den biten av meg selv, krummer nakken og går på, gang på gang, smell etter smell. 


Sånn er jeg - og sånn er det!

torsdag 16. april 2015

Feil

Om å gjøre det rette... Det er det livet handler om - er det ikke? Gjøre masse feil, slik at vi lærer hva som er rett og hva som er galt? 

Alle dagene i livet handler om å gjøre nye feil. Hvorfor er det da så vanskelig å tilgi andres feil? Vi gjør selv feil hver eneste dag.

Noen feil kan rettes opp - andre kan det ikke. Det er til syvende og sist opp til andre om vi får tilgivelse for våre feil eller ikke. Får vi tilgivelse, får vi også en mulighet til å rette opp våre feil. Så noen ganger er det faktisk opp til andre enn oss selv å bestemme om våre feil kan rettes opp.

Selv har jeg heldigvis fått muligheten til å rette opp mine feil så langt. Det betyr ikke at jeg slutter å bomme. Jeg bommer hele tiden.

Det viktigste for å få tilgivelse, er å ærlig og oppriktig innrømme hva man har gjort galt og legge alle kortene på bordet. Hvis man ikke gjør det, så er heller ikke tilgivelsen fullstendig. Den som velger å tilgi, må vite hva han skal tilgi. Om den personen ikke kjenner hele situasjonen kan han heller ikke tilgi fullt og helt, og feilene kan vanskelig rettes opp igjen.

Det er lett for mange å ty til løgn, men det fører ingen steds hen. Lyver man, så utsetter man bare feilen.

Ærlighet kan gjøre vondt, men det er det eneste rette og det eneste som gir andre en mulighet til å se hvem du er og ta et valg på om det er rett å tilgi deg for dine feil.

Ærlighet og oppriktighet er aldri feil.

tirsdag 10. juni 2014

De største ting i verden... Hva er de?

For meg er det de tingene som noen ganger kan virke små og hverdagslige; trygghet, tillitt, kjærlighet, ærlighet, små komplimenter, en god latter og en verdifull kaffe med en god venn.
Det er så lett å ta slike ting for gitt når livet er enkelt. Og man kan føle seg så uendelig tom når man er uten.

Jeg er rik.

Jeg verdsetter disse tingene hver eneste dag og jeg er så takknemlig over at jeg har så mange rike og rause venner. De kan dele på alle disse verdifulle tingene og la det skinne på meg når jeg føler meg tom. En annen gang kan jeg være så heldig å få gi det samme tilbake. Hver eneste dag prøver jeg å gi dette til de jeg møter, og det som er så fint med verdifulle ting; de renter seg godt!

Man får igjen det man gir til andre, og det man ønsker for andre!

fredag 4. april 2014

Oppmerksomhet

Det er rart hvordan mennesker ønsker ulik grad av oppmerksomhet. Noen vil være anonyme og helst ikke synes i det hele tatt og andre kan bare ikke få nok oppmerksomhet, uansett av hvilken art det dreier seg om. Også har man alle nyansene i mellom de to ytterpunktene.

Selv elsker jeg oppmerksomhet og har alltid gjort det. Jeg har alltid synes det har vært interessant å finne ut hvorfor ikke alle andre ønsker det samme. Det er jo så gøy å bli sett og hørt!

De som ikke ønsker oppmerksomhet er på en måte litt mystiske, jeg har alltid lurt på hva det er de vil skjule, hva er det de ikke vil fortelle verden?
Jeg vil jo gjerne fortelle verden alt - hele tiden! Stort sett er det relativt uviktige ting og helt sikkert for folk flest, totalt uinteressante ting, men jeg får alikevel en liten boost når noen vil høre på meg og tenke over det jeg sier. 

Jeg har ofte fått kommentarer om at jeg er vel aktiv på Facebook f.eks. og da er det jo gjerne av de som deler svært lite selv. Jeg tror ikke Facebook hadde vært særlig interessant uten eksibishonister som meg. Eller? Det er ikke ett dypt faglig fora, det er ett nettsted som handler om folks hverdagsliv slik jeg ser det. Det finnes nettsteder og forum for alle mulige interesser og fagnivåer, men Facebook er og blir ett sted for å se og bli sett slik jeg ser det.

Nå er ikke jeg en sosialpornograf, jeg legger ikke ut bilder av middagen min, eller oppdaterer verden på alle slags gjøremål hver dag, men jeg legger ut småting som jeg tenker at andre kan synes er morsomt eller interessant. Så klart ikke alle deler min standard på hva som er gøy, men noen gjør det da. Og jeg verdsetter hver eneste "like" og kommentar. Jeg liker jo oppmerksomhet!

Nå skulle ikke dette egentlig handle om Facebook, men det er lett å relatere til noe som er så aktuellt og som så mange har ett forhold til.
Jeg liker mangfoldet, jeg liker at ikke alle tar like mye plass som meg selv (takk og pris...) og jeg tror og håper at de som liker å stå i skyggen setter pris på at andre gir av seg selv. Det er jo slikt som skaper ett balansert samfunn, både IRL og på nett.

Jeg er så glad i alenetid, kunne være kreativ, og få tid til å tenke selv. Men når jeg har fått sortert tankene mine har jeg jo bare lyst til å møte folk og fortelle om alle de smarte tingene jeg har kommet frem til! Jeg elsker å se at folk lytter til hva jeg sier og se at de begynner å tenke annerledes etter at de har sett mitt perspektiv på ting. 

Når folk kommer til meg og forteller at de har referert til meg og det jeg har sagt og tenkt, føler jeg meg virkelig rik. Tenk at jeg kan være med å forme andre menneskers tanker, liv og ideer! Det er så fett!

Det var egentlig alt jeg ville si i kveld - tusen takk for oppmerksomheten!!! :-D

tirsdag 4. mars 2014

Egoisme

Ett ord og ett begrep som er negativt ladet... Ingen liker de som kun tenker på seg selv. Det er en vedtatt sannhet at mennesker som ikke tenker på seg selv, men som ofrer seg for alle andre er gode, de er bedre enn folk flest. Er det fordi det strider mot menneskets natur? Men hva er egentlig egoisme?
Jeg kjenner mange mennesker som er oppvokst med tanken om at man skal ofre seg for andre og sette seg selv og sine egne behov i andre rekke. Disse menneskene får ofte dårlig samvittighet når de gjør noe for seg selv, og har følgelig behov for å rettferdiggjøre det hver gang de gjør det

Er det ett tegn på godhet, eller er det en måte å sette seg selv i en offerposisjon? Hvis man hjelper alle på sin vei, er det jo rimelig å anta at andre vil hjelpe en selv når en har behov for det. Men er det ett rimelig krav? Den ene tjenesten er den andre verdt, er det noe som heter. 

Jeg tror de aller fleste mennesker med æren i behold vil hjelpe en venn eller slektning når disse trenger det. Uavhengig av om man skylder denne en tjeneste eller ikke.

Jeg mener at alle mennesker selv må lære å sette grenser for seg selv. Selvfølgelig skal vi hjelpe hverandre, men hvert enkelt individ må selv kjenne hvor mye man kan gi før man blir tom. Det gir en glede å hjelpe andre, men man kan også fort bli utnyttet dersom man hjelper andre helt ukritisk.
Jeg har alltid hatt ett bevisst forhold til at jeg aldri skal bli ett offer i mitt eget liv, dersom jeg går i kjelleren fordi jeg har gjort for mye for andre uten å kreve noe tilbake, så har jeg feilberegnet min egen kapasitet. Det er ikke de jeg har hjulpet, sin skyld at jeg er utslitt, det er jeg som har vært for dårlig til å vurdere situasjonen. Det kan jeg si fordi jeg har erfart det. Det tok meg mange år å komme meg etter det første skikkelige smellen, men nå vet jeg nøyaktig hva jeg kan forvente av meg selv og hvor grensen går for min omsorgskapasitet. Det er en dyrekjøpt erfaring men jeg hadde ikke visst det hvis jeg ikke hadde testet det.Når det er sagt, så vil jeg jo gjerne verne folk jeg bryr meg om mot å gå på den samme smellen, og jeg kan bli svært frustrert når jeg ser andre drive rovdrift på seg selv for å hjelpe andre. Det er ikke verdt det.

Jeg mener at idèt en handling som gjøres for noen andre ikke føles lystbetont, så skal man ikke utføre den handlingen. Det er en gyllen regel. Ethvert menneske har ett ansvar for å først og fremst ta vare på seg selv. Hvis man ikke klarer det, kan man heller ikke hjelpe andre. Det er ikke egoisme, det er sunn fornuft.

Det er flott at mennesker bryr seg om hverandre, og jeg blir også glad av å hjelpe andre - når jeg selv har lyst til det. Og det er kun da jeg gjør det.
Noe av det verste jeg ser er folk som ofrer seg for andre og krever betaling for det i etterkant, i form av bebreidelser. Da har man ikke hjulpet noen fordi man ønsker det selv, men fordi man krever noe tilbake. Det er ikke å gi.
Her kommer de store filosofiske spørsmålene inn;
  • Er man en større egoist når man hjelper noen og krever noe tilbake, enn om man ikke hjelper i det hele tatt fordi man selv føler at man ikke har kapasitet til det?
  • Og er man i det hele tatt ett godt menneske om man hjelper noen og etterpå bebreider det samme mennesket for sin egen undergang?
 Jeg vet at mange vil føle seg truffet av mine påstander, og jeg mener ikke å sparke noen under beltestedet, men jeg føler at dette er så ullent og så vanskelig å snakke om at jeg har ett sterkt behov for å sette ord på det: Jeg blir dårlig av folk som forsøker å få ett psykisk overtak på andre fordi de har gjort for mye for noen. Det er etter min mening ikke å hjelpe andre når man plasserer de man hjelper i følelsesmessig gjeld.

Det er en større egoistisk handling å hjelpe noen for å kreve noe tilbake etterpå, enn å ikke hjelpe i det hele tatt, mener jeg. Folk flest vil gjerne gi noe tilbake til de som har hjulpet, men det må være av egen fri vilje og det de gir tilbake må de selv få bestemme verdien av.

Og enkelte ganger er det nok desverre slik at det er best at folk hjelper seg selv.

tirsdag 4. februar 2014

Alenetid

Alle mennesker trenger alenetid. Ikke minst jeg.
Når de store spørsmålene skal besvares, trenger jeg litt rom og tid til å tenke. I dag satt jeg meg ned for å meditere, prøve å tømme hjernen for å finne noen svar. Det eneste intelligente min hjerne klarte å komme opp med, var at jeg skulle reise ned til byen og spise en kebab og drikke en øl. Lydig som jeg er - og ikke minst alltid åpen for gode forslag- så blåste jeg ut stearinlysene, skrudde av meditasjonsmusikken og tok banen ned til byen. Jeg hadde bestemt meg for å spise på den første kebabsjappa jeg fant og det var ingen ringere enn New Beirut kebab. Det er mange år siden jeg har hatt den kulinariske gleden av en kylling shawarma på  Beirut kebab. Jeg ble god og mett og tenkte at tiden var inne for en øl. Det ble en overpriset øl på Scotsman, for der kunne jeg sitte ute og se på livet i Karl Johans gate.

 Jeg kom i prat med ett par hyggelige karer der, og han ene ville gjerne spandere en øl til på meg. Men jeg skulle bare ta en kebab og en øl. Siden jeg ikke hadde spist to kebab, så var jeg også fornuftig nok i all min opplysthet til å bare ta en øl. Jeg takket høflig for en hyggelig prat og sa at jeg måtte hjem. På T-banen nå er det en kampanje nå med plakater hvor det står "Lat som ingenting, noen følger med", et litt spooky budskap synes nå jeg...

Konklusjonen min i dag, er vel egentlig at jeg ikke har fått særlig gode svar på mine store eksistensielle spørsmål, men jeg er litt fornøyd med min egen hjernes ressonnement om at det kanskje er mer fornuftig å gå ut og leve og kjenne litt på pulsen i byen, i stedet for å sitte i ett mørkt rom og lete etter svar.

Finnes det egentlig noen fullgode svar?

Jeg føler meg aldri ensom når jeg er alene, men jeg kan kjenne på ensomheten når jeg er sammen med mennesker som ikke forstår meg, eller ser meg slik jeg er. Det er godt å være litt alene - og det er  sunt å savne de man er glad i. Men, det er ikke godt å gå og gruble uten å finne noen gode svar.

Så siden jeg ikke har funnet noen bedre svar i dag og min egen hjerne er en dårlig rådgiver om dagen, så velger jeg å avslutte dagens tankerekke med ordene fra T-banen: "Lat som ingenting, noen følger med". 

Kanskje jeg ikke har vært alene i dag likevel?

torsdag 9. januar 2014

Om endringer

Livet er i stadig endring, vi utvikles gjennom all den tid vi har på jorden.

Likevel er mange veldig redd for endringer i sitt eget liv. Vi søker trygghet, og det å bytte jobb eller flytte fra ett sted til ett annet kan være vanskelig nok for mange. Det å avslutte ett kapittel og starte på ett nytt betyr at man tar en risiko. Man vet hva man har men ikke hva man får.

Alle har vel kjent på den følelsen det er å ta farvel med klassekamerater etter endt utdannelse eller stå på ett halvtomt pike/gutterom for siste gang og vite at det ikke er noen vei tilbake. Det er vemodig. Men det innebærer også en kribling i magen, det skal skje noe nytt og spennende og man vet ikke hva det bringer.

Jeg tror på at livet består av ulike kapitler, og at det er opp til oss å forme historien. Vår egen historie.
Mitt liv og min skjebne er det kun jeg som er ansvarlig for. Jeg kan ikke skylde på noen andre om det går ad dundas. Problemer kommer garantert, men hvordan jeg velger å løse de er helt opp til meg selv.

Vi er født alene og vi dør alene, men på veien fra fødsel til død kan man i stor grad velge selv hvem man vil ta følge med.

Jeg er heldigvis omgitt av mange svært gode følgesvenner. Noen har vært ved min side hele tiden, noen har vært med på mindre etapper, mens andre har en tendens til å dukke opp når man virkelig trenger akkurat den personen. Uansett har jeg en kontroll på hvem som får lov til å følge meg på livets vei. Jeg liker meg best i godt selskap. 

Nå er det slik at mitt livs vei slett ikke er smal, den er heller ikke rett, noen ganger gjør den noen så snodige svinger at jeg blir rett så forvirret. Men jeg må fortsette, kan ikke sette meg ned, ei heller gå tilbake. Jeg er nysgjerrig, lurer på hva som er rundt den neste brokete svingen. Det er livet på godt og vondt, vi kan ikke vite hva som kommer til å skje, men tryggheten i det å vite at man har støttespillere og sjelevenner - man kan henvende seg til underveis, ta en pust i bakken sammen med - det er trygghet for meg.

Jeg kjenner at jeg er glad i livet nå, jeg er klar for en ny etappe og jeg er spent på hva livet har i vente for meg nå når jeg er midt i tredveårene. Jeg er trygg på meg selv, jeg er omgitt av godhet og jeg er klar for utfordringer.

Jeg håper ikke jeg har på meg for store sko, for jeg har tenkt til å gå langt!

tirsdag 2. august 2011

Visdom

Visdom og erfaring. Ord med tyngde. Verdifulle egenskaper.
Erfaring er ikke billig, det har sin pris, visdom kan man bare tilegne seg ved hjelp av dyrekjøpte erfaringer. Det finnes ingen snarveier, og visdom er forbeholdt de som ikke vanligvis slipper unna med de enkle løsningene. Dyrebart!

Jeg sitter og tenker på Hvor godt jeg har det, hvordan livet mitt har tatt form takket være de erfaringene jeg har - på godt og vondt. For å sette virkelig pris på gull, bør du ha prøvd å handle med gråstein først. Det er ikke bare den erfaringen man tilegner seg selv som er gull, vi er også så genialt satt sammen at vi bærer på våre forfedres erfaringer gjennom den genetiske arven vi er født med, og via den opplæringen vi har fått fra våre foreldre.

Nå har jeg blitt såpass voksen at jeg har kommet til ett punkt hvor jeg er stolt av den arven mine foreldre har gitt meg. Det har vært en relativt lang vei - og jeg har funnet ut av det selv. Det må jeg, helt på egenhånd, for jeg ble født alene og jeg vil dø alene. Jeg har mennesker rundt meg som betyr enormt, men når det kommer til stykket er det jeg og bare jeg som må ta ansvar for mine handlinger og de følgene disse gir.

Gullet som jeg har fått av mine foreldre består av respekt for andre mennesker, stolthet, ærlighet, evnen til å innse sin egen sårbarhet, og lojalitet til gode mennesker.

Mine foreldre har levd. De har erfart, og de er -og har vært- vise mennesker. Det forstår jeg nå.

Jeg har brukt mye tid og energi på å være oppgitt over hvor vanskelig alt har vært og jeg har hatt en prosess som har innebært (?) å fortelle de- fullstendig usensurert- hvor mange feil de har begått, men jeg innser nå at det har vært med gode intensjoner, og de har gjort sitt aller beste. Det er ikke småtteri, siden de faktisk er gode mennesker. Mennesker som har gjort mange feil, men aldri i det øyemed at de har villet såre andre. men, de er - og var -bare mennesker.

Livet er ikke enkelt og moren min sa alltid at det er når du blir mor selv, at du tilgir dine foreldre alt. Det tok meg 5 år som mor å innse at dette er riktig. Men jeg ser det nå.

Jeg er så takknemlig over all den erfaringen jeg har fått og tilegnet meg, jeg kunne ikke tenke meg ett annet erfaringsgrunnlag enn det jeg har. Hver eneste lille erfaring er dyrebare skatter som jeg trykker til mitt bryst og er takknemlig for.

Jeg skulle ønske mamma fortsatt levde, så jeg kunne fortelle henne dette. Utdype erkjennelsen jeg har kommet frem til og gitt henne en god klem. Det er for sent, men det er ikke bortkastet. Erfaringer er aldri det.

Min far er en artig skrue som vitterlig er noe for seg selv. Han har alltid stått alene - selv sammen med andre. Han er en sta jævel som gjør som han vil helt uavhengig av hva andre mener. Men han er snill. Han er god og han er ekte. Jeg er stolt av pappaen min. Han er vanskelig å forholde seg til, for han gjør ikke som andre vil, han gjør ikke som han blir fortalt, og han sliter med sine ting, men han er god. Når andre synes at jeg er rar, er han mitt alibi - for han er enda rarere. Jeg har da noen å skylde på. Jeg tar ansvar for meg selv, men jeg kan forklare mine rare greier med at jeg har noen å slekte på :-D

Tusen takk til mamma og pappa, farmor og alle andre som har lært meg at å være meg - er godt nok. Tusen takk for alt det gode dere etterlater til meg. Styrke, ærlighet og mot. Takk!

torsdag 25. mars 2010

Ditt verktøy er nå brukt opp
Legemeet sa til slutt stopp
Når du forsvant, ble det så tomt.
Vi savner deg enormt.

Det gjør så vondt å vite at du led
i stillhet innerst i deg selv ett sted
Du var naiv og så utrolig snill
trodde alltid vi fikk det til.

Visste jeg bare hvilken bør du bar
så hadde jeg ytt styrke og forsvar
men du tiet for å beskytte den som svek
uten ære, så feig og så blek.

Du sto for nærme, du så ikke riktig
noen skritt tilbake kunne vært viktig
men du fryktet det du hadde i vente
forsto ikke at faren lå i det mest kjente.

fredag 18. desember 2009

Jeg føler meg halv
når du ikke er hos meg.
verden er kald når du ser en annen vei
Når du ser på meg, gløder jeg
og er hel, fordi jeg elsker deg.

Du har gitt meg uerstattelige skatter,
du er så inderlig ekte og sann.
du ga meg først en herlig datter, min elskede mann
og enda en gang hørte du min bønn
og ga meg vår vidunderlige sønn.

Du er mitt liv, min glede
ingenting kan erstatte din glød.
når du er til stede, da er vi aldri i nød.
Dette gjør deg til en uerstattelig skatt,
jeg skulle ønske du var hos meg i natt!
Av meg er du en viktig del,
uten deg kan jeg ikke føle meg hel.

tirsdag 24. november 2009

Nå er jeg svimmel. I dag døde moren min.
Sjokket har nok ikke lagt seg helt, tankene svirrer og følelsene koker over. Moren min er død. Hun finnes ikke mer.
Det er fryktelig rart, ingen vet hvorfor hun døde og ingen var forberedt, men nå er hun bare borte.
Det å dø er like naturlig som å bli født, og jeg vet at det ikke er noe farlig, men det er så rart når noen kjære plutselig blir borte. Jeg var på ingen måte avhengig av moren min i det daglige, men jeg visste liksom at hun var der. Nå er hun ikke det.

Når jeg tenker på hva moren min var, så kommer jeg nå bare på positive ting. Moren min snakket aldri stygt om noen, hun trodde det beste om alle - uansett. Jeg synes ofte hun var naiv, men hun hadde en hardnakket tro på at det var noe godt i alle.
Hun ville alle andre godt, og hun satte vennskap meget høyt. Hvis noen hadde det ekstra vanskelig var hun der når ingen andre var det. Hun var god.
Min mor var et menneske - på godt og vondt. Hun var ikke perfekt, men det var aldri noe vondt i henne. Hun prøvde å forstå alle andre, og hun trodde på det gode i mennesket. Noe som er ganske sjeldent i dag.
Det som er godt i kveld, er at jeg kan kjenne på at jeg innerst inne er stolt av mamma og at jeg vil viderføre mye av det hun lærte meg.

Nok en gang har jeg lært at døden som lusker rundt i buskene ikke har respekt for køkultur og går sine egne uransaklige veier.

Hvil i fred kjære mamma, du har vært mye for mange, nå håper jeg at du har vært nok for deg selv!

lørdag 17. oktober 2009

Alt er relativt

"Noe som er relativt, har ingen absolutt verdi eller absolutte egenskaper i seg selv, men skifter egenskaper og verdi avhengig av hvem som ser. "

Noen lar seg plage av at andre har det tilsynelatende altfor bra. Men dette avslører egentlig bare mangel på livserfaring, alle vet at alle har sine problemer.
Jeg f.eks. har det nå så bra som jeg aldri har hatt det før, jeg har alt jeg kunne drømme om, og kan faktisk fortelle med hånden på hjertet at jeg er lykkelig.

Det vil ikke dermed si at en annen person ville ha vært like lykkelig om den ble satt i den situasjonen jeg er i per i dag. Jeg har det bra, i forhold til hva jeg har hatt tidligere.

En person som ikke har vært plaget med depresjoner, angstfylt forhold til andre mennesker, en hverdag preget av jag etter penger og høyt nivå av stress, ensomhetsfølelse og dårlig selvtillitt, ville kanskje ikke synes selv at den hadde det så bra om den hadde de godene jeg har i dag. Det at jeg er så utrolig takknemlig for hva jeg har, bunner i at jeg vet hvordan ting kan være. Ergo bruker jeg ikke tid og krefter på å fokusere på alt som kanskje kunne mangle, men isteden fokuserer på alt det jeg har.

Jeg misunner ikke folk med mye penger, flotte biler og dyre designerklær, for jeg vet av erfaring til hvilken pris slike ting kommer. Den prisen er jeg ikke villig til å betale, og ergo er jeg istand til å nyte det jeg har. 

Jeg har ikke mange penger, men jeg har tid.
Tiden er for meg den nye luksusen, og jeg føler meg så rik. Så takknemlig over at jeg har fått lov til å gjøre meg de erfaringene som var nødvendige, for å lære meg å sette pris på det som er viktig.

mandag 14. januar 2008

30 år på jorden...

Det er ganske ufattelig for meg, dagen jeg aldri trodde ville komme, den er her om en times tid.
Jeg blir tredve år! Så med mindre jeg blir kastet av sofaen av et slag de neste tjue minuttene, vil jeg altså oppleve å fylle tredve år.

Det melder seg en del tanker rundt dette vendepunktet, dagene etter i morgen blir nok ikke så ulike de siste jeg har opplevd, men jeg må jo innrømme at jeg har brukt litt tid på å modnes til denne dagen enten jeg vil eller ikke.

Jeg tar meg selv i å synes litt synd på folk jeg tidligere i livet ville synes at var kule, det gir meg lite eller ingen tilfredstillelse å se vold på TV, jeg slapper av med meg selv og bryr meg ikke så voldsomt mye om puppene eller rumpa begynner å henge litt, og jeg er mye tryggere på meg selv enn jeg noengang har vært. Kort oppsummert: Jeg har blitt kjærring :-P
I dag hadde jeg glemt å kjøpe brød, så da bakte jeg rundstykker så vi har til frokost og matpakker i morgen, hadde noen fortalt meg for ti år siden at det skulle bli hverdagen, hadde jeg ledd høyt!
Jeg har liksom aldri satt meg noen mål om at jeg skal være der og der til visse tidspunkt i livet mitt, men jeg er utrolig fornøyd med hvor jeg er denne natten når jeg fyller mine tredve.

Jeg har giftet meg med min beste venn, vi har et overjordisk fantastisk barn sammen, og ett nytt på vei, vi har solid tak over hodet og biler som stort sett går. Vi har litt dårligere råd enn tidligere, da jeg har startet egen bedrift og gått uten lønn i over ett år, men vi klarer det, og jeg synes vi klarer det bra!
Jeg har to fine hunder og en veldig fri og selvstendig katt. Det eneste jeg har mindre av en noengang er penger, og det kunne ikke falle meg inn å savne de. Så lenge jeg har nok til mat og klær, så trenger jeg ikke mer.

Jeg har aldri hatt det så godt med meg selv og andre som jeg har nå, og jeg gleder meg faktisk til de ti neste årene! (hadde aldri trodd jeg skulle si det...)

Nå lokker mannen min, og jeg vil være uthvilt i morgen, så jeg avslutter enkelt og greit med en liten jubel med munnen full av Sfinx-sjokkis :-D

søndag 2. desember 2007

Mennesker

Hva er det med mennesker? Det er noe veldig rart... Vi skiller oss fra alle andre skapninger på jorden på mange måter, samtidig så har vi alle de samme primalbehov som andre pattedyr.

Mennesker kan være så gode. Noen få mennesker er faktisk så gode at man har problemer med å tro at det er sant. Vi leter etter feil hos disse, for vi vet innerst inne at de finnes. De er jo laget av det samme som deg og meg, hva er det de skjuler?
Andre mennesker finner på så groteske og jævlige ting at vi har problemer med å tro at det er sant. Noen av de absolutt verste tingene jeg kan komme på er menneskehandel, seksuelle overgrep, tortur, og alle former for misbruk av andre levende vesener.
Jeg slutter aldri å la meg sjokkere over at noen mennesker kan utføre slike handlinger med den største selvfølgelighet. Grunnen til at jeg blir så sjokkert, er fordi jeg ikke kan forstå det.
Jeg kan ikke forstå det fordi jeg ikke har den samme bakgrunnen som det mennesket som har blitt så ondt - eller avstumpet om du vil - at det ikke eier empati.

Jeg tror vi blir født med litt håndbagasje, men hvordan vi utvikler oss som medmennesker tror jeg står i sammenheng med hvilken oppvekst vi har hatt.

Når du er liten og sårbar, så lærer du av å ape etter andre. Hvis andre mennesker ikke behandler deg med respekt, så lærer du heller ikke å behandle andre med respekt. Det er jo ikke så rart?

Alle jeg kjenner godt har sine greier, alle har enkelte ting i barndommen som de kan peke på og si at de kunne ønske at de var foruten. Men samtidig så ville man ikke ha vært det mennesket man var i dag, om det ikke var for de utfordringer man har beseiret i løpet av livet.
Noen mennesker blir ødelagt av denne kampen, noen seirer og kommer sterkere ut.

Som barneoppdrager tenker jeg veldig mye på disse tingene, jeg vil jo at min livsoppgave skal gi ett godt resultat. Jeg vil at barna mine skal bli gode mennesker som gjør godt for verden. Men er samfunnet i stand til å ta vare på disse individene? Man må lære seg å være litt tøff hvis man ikke skal bli herset med av andre. I alle fall har jeg måttet være det i mine miljøer.
Men så kan det hende at min barn får en så trygg og harmonisk oppvekst at det velger helt andre miljøer enn de jeg kjenner, og i disse miljøene kreves helt andre ferdigheter enn hva jeg kan lære bort.
Mine erfaringer om hvordan man skal klare seg i min verden, er kanskje helt verdiløse for ett menneske som aldri besøker skyggesidene?

Her begynner mitt store dilemma; Jeg har problemer med å holde meg på linje med folk som ikke har møtt noen av de utfordringene jeg har bekjempet. Jeg synes disse menneskene mangler noe helt elementært som gjør de fattigere enn de menneskene jeg føler dyp respekt og aktelse for. Jeg klarer ikke å forstå fordi referansegrunnlaget mitt er så ulikt deres.

Når det gjelder mine egne barn, så ønsker jeg uten tvil at de skal få en trygg og god oppvekst, men jeg kan ikke skjerme de fra virkeligheten. De skal lære å leve i verden, og verden består av mange lag og mange nyanser.
Enkelte ting kan man ikke lære av teori, disse tingene på erfares, og dette kan ofte være dyrekjøpte erfaringer (som jeg helst skulle ønske at jeg kunne beskytte barna mine mot).

Mitt ego kan tenke at jeg vil beskytte barna mine mot alt som er ondt, men hvordan skal de da kunne hjelpe til i verden? De må lære seg å leve i verden slik som den er, og det føler jeg, gjør at jeg ikke kan gi de så mye trygghet som jeg skulle ønske. Det er jo fristende å pakke inn barnet i en boble, og sikre seg at det får et langt og godt liv. Men det kan jeg altså ikke gjøre.
I stedet må jeg slippe det ut blant mennesker, det absolutt skumleste vesenet på vår planet. Hvordan noen kan slippe sine barn ut blant menneskene uten å forberede de skikkelig og gi de en god oppdragelse, er for meg helt uforståelig. Det er jo det som er foreldres jobb.

Men, bare tenk hvor mange som ikke har gjort denne jobben. Da ville vi ikke hatt så mye "ondskap" i verden.
Lære barn respekt, toleranse, ydmykhet, utholdenhet og ærlighet må være det absolutt viktigste i verden. Dette læres hver dag bort ved at barna følger med på hva vi gjør og hvordan vi ter oss. Det er ikke godt nok å ta en alvorsprat med en trettenåring når man synes at tiden er inne.

Hvordan ter du deg i hverdagen?

torsdag 29. november 2007

Liv

Det vokser ett liv inne i min mage. Dette er ett av verdens største mirakler og det skjer inne i meg!
Da jeg gikk gravid med min datter klarte jeg ikke å tørre å tro at det kunne gå bra før jeg hadde henne i armene mine. Denne gangen slapper jeg mer av og gleder meg til alt som skal skje.
Selv om den lille spiren bare er noen centimeter nå, så er det aller meste ferdig formet, nå skal det bare få vokse seg stor i trygge omgivelser. Nå vet jeg hva som skjer, jeg kjenner gangen i det.
Det som nesten er mest vemodig, er at dette mest sannsynlig blir siste gangen jeg får oppleve dette. Jeg skal nyte det så mye jeg kan!

Min datter er nå snart to år, og det er så fantastisk å se hvordan ett menneske utvikler seg. Sammenliknet med de fleste andre dyr, så utvikler menneskebarnet seg sakte, men det føles som om alt skjer i rekordtempo. Heldigvis er jeg så priveligert at jeg er sammen med henne mye av tiden, og får med meg det meste som skjer. Det er helt ubetalelig!

Jeg har aldri hatt en så stor, en så givende og så takknemlig oppgave som å oppdra ett barn, så skal jeg få gleden av to!