Alle mennesker trenger alenetid. Ikke minst jeg.
Når de store spørsmålene skal besvares, trenger jeg litt rom og tid til å tenke. I dag satt jeg meg ned for å meditere, prøve å tømme hjernen for å finne noen svar. Det eneste intelligente min hjerne klarte å komme opp med, var at jeg skulle reise ned til byen og spise en kebab og drikke en øl. Lydig som jeg er - og ikke minst alltid åpen for gode forslag- så blåste jeg ut stearinlysene, skrudde av meditasjonsmusikken og tok banen ned til byen. Jeg hadde bestemt meg for å spise på den første kebabsjappa jeg fant og det var ingen ringere enn New Beirut kebab. Det er mange år siden jeg har hatt den kulinariske gleden av en kylling shawarma på Beirut kebab. Jeg ble god og mett og tenkte at tiden var inne for en øl. Det ble en overpriset øl på Scotsman, for der kunne jeg sitte ute og se på livet i Karl Johans gate.
Jeg kom i prat med ett par hyggelige karer der, og han ene ville gjerne spandere en øl til på meg. Men jeg skulle bare ta en kebab og en øl. Siden jeg ikke hadde spist to kebab, så var jeg også fornuftig nok i all min opplysthet til å bare ta en øl. Jeg takket høflig for en hyggelig prat og sa at jeg måtte hjem. På T-banen nå er det en kampanje nå med plakater hvor det står "Lat som ingenting, noen følger med", et litt spooky budskap synes nå jeg...
Konklusjonen min i dag, er vel egentlig at jeg ikke har fått særlig gode svar på mine store eksistensielle spørsmål, men jeg er litt fornøyd med min egen hjernes ressonnement om at det kanskje er mer fornuftig å gå ut og leve og kjenne litt på pulsen i byen, i stedet for å sitte i ett mørkt rom og lete etter svar.
Finnes det egentlig noen fullgode svar?
Jeg føler meg aldri ensom når jeg er alene, men jeg kan kjenne på ensomheten når jeg er sammen med mennesker som ikke forstår meg, eller ser meg slik jeg er. Det er godt å være litt alene - og det er sunt å savne de man er glad i. Men, det er ikke godt å gå og gruble uten å finne noen gode svar.
Så siden jeg ikke har funnet noen bedre svar i dag og min egen hjerne er en dårlig rådgiver om dagen, så velger jeg å avslutte dagens tankerekke med ordene fra T-banen: "Lat som ingenting, noen følger med".
Kanskje jeg ikke har vært alene i dag likevel?
tirsdag 4. februar 2014
torsdag 9. januar 2014
Om endringer
Livet er i stadig endring, vi utvikles gjennom all den tid vi har på jorden.
Likevel er mange veldig redd for endringer i sitt eget liv. Vi søker trygghet, og det å bytte jobb eller flytte fra ett sted til ett annet kan være vanskelig nok for mange. Det å avslutte ett kapittel og starte på ett nytt betyr at man tar en risiko. Man vet hva man har men ikke hva man får.
Alle har vel kjent på den følelsen det er å ta farvel med klassekamerater etter endt utdannelse eller stå på ett halvtomt pike/gutterom for siste gang og vite at det ikke er noen vei tilbake. Det er vemodig. Men det innebærer også en kribling i magen, det skal skje noe nytt og spennende og man vet ikke hva det bringer.
Jeg tror på at livet består av ulike kapitler, og at det er opp til oss å forme historien. Vår egen historie.
Mitt liv og min skjebne er det kun jeg som er ansvarlig for. Jeg kan ikke skylde på noen andre om det går ad dundas. Problemer kommer garantert, men hvordan jeg velger å løse de er helt opp til meg selv.
Vi er født alene og vi dør alene, men på veien fra fødsel til død kan man i stor grad velge selv hvem man vil ta følge med.
Jeg er heldigvis omgitt av mange svært gode følgesvenner. Noen har vært ved min side hele tiden, noen har vært med på mindre etapper, mens andre har en tendens til å dukke opp når man virkelig trenger akkurat den personen. Uansett har jeg en kontroll på hvem som får lov til å følge meg på livets vei. Jeg liker meg best i godt selskap.
Nå er det slik at mitt livs vei slett ikke er smal, den er heller ikke rett, noen ganger gjør den noen så snodige svinger at jeg blir rett så forvirret. Men jeg må fortsette, kan ikke sette meg ned, ei heller gå tilbake. Jeg er nysgjerrig, lurer på hva som er rundt den neste brokete svingen. Det er livet på godt og vondt, vi kan ikke vite hva som kommer til å skje, men tryggheten i det å vite at man har støttespillere og sjelevenner - man kan henvende seg til underveis, ta en pust i bakken sammen med - det er trygghet for meg.
Jeg kjenner at jeg er glad i livet nå, jeg er klar for en ny etappe og jeg er spent på hva livet har i vente for meg nå når jeg er midt i tredveårene. Jeg er trygg på meg selv, jeg er omgitt av godhet og jeg er klar for utfordringer.
Jeg håper ikke jeg har på meg for store sko, for jeg har tenkt til å gå langt!
Likevel er mange veldig redd for endringer i sitt eget liv. Vi søker trygghet, og det å bytte jobb eller flytte fra ett sted til ett annet kan være vanskelig nok for mange. Det å avslutte ett kapittel og starte på ett nytt betyr at man tar en risiko. Man vet hva man har men ikke hva man får.
Alle har vel kjent på den følelsen det er å ta farvel med klassekamerater etter endt utdannelse eller stå på ett halvtomt pike/gutterom for siste gang og vite at det ikke er noen vei tilbake. Det er vemodig. Men det innebærer også en kribling i magen, det skal skje noe nytt og spennende og man vet ikke hva det bringer.
Jeg tror på at livet består av ulike kapitler, og at det er opp til oss å forme historien. Vår egen historie.
Mitt liv og min skjebne er det kun jeg som er ansvarlig for. Jeg kan ikke skylde på noen andre om det går ad dundas. Problemer kommer garantert, men hvordan jeg velger å løse de er helt opp til meg selv.
Vi er født alene og vi dør alene, men på veien fra fødsel til død kan man i stor grad velge selv hvem man vil ta følge med.
Jeg er heldigvis omgitt av mange svært gode følgesvenner. Noen har vært ved min side hele tiden, noen har vært med på mindre etapper, mens andre har en tendens til å dukke opp når man virkelig trenger akkurat den personen. Uansett har jeg en kontroll på hvem som får lov til å følge meg på livets vei. Jeg liker meg best i godt selskap.
Nå er det slik at mitt livs vei slett ikke er smal, den er heller ikke rett, noen ganger gjør den noen så snodige svinger at jeg blir rett så forvirret. Men jeg må fortsette, kan ikke sette meg ned, ei heller gå tilbake. Jeg er nysgjerrig, lurer på hva som er rundt den neste brokete svingen. Det er livet på godt og vondt, vi kan ikke vite hva som kommer til å skje, men tryggheten i det å vite at man har støttespillere og sjelevenner - man kan henvende seg til underveis, ta en pust i bakken sammen med - det er trygghet for meg.
Jeg kjenner at jeg er glad i livet nå, jeg er klar for en ny etappe og jeg er spent på hva livet har i vente for meg nå når jeg er midt i tredveårene. Jeg er trygg på meg selv, jeg er omgitt av godhet og jeg er klar for utfordringer.
Jeg håper ikke jeg har på meg for store sko, for jeg har tenkt til å gå langt!
tirsdag 2. august 2011
Visdom
Visdom og erfaring. Ord med tyngde. Verdifulle egenskaper.
Erfaring er ikke billig, det har sin pris, visdom kan man bare tilegne seg ved hjelp av dyrekjøpte erfaringer. Det finnes ingen snarveier, og visdom er forbeholdt de som ikke vanligvis slipper unna med de enkle løsningene. Dyrebart!
Jeg sitter og tenker på Hvor godt jeg har det, hvordan livet mitt har tatt form takket være de erfaringene jeg har - på godt og vondt. For å sette virkelig pris på gull, bør du ha prøvd å handle med gråstein først. Det er ikke bare den erfaringen man tilegner seg selv som er gull, vi er også så genialt satt sammen at vi bærer på våre forfedres erfaringer gjennom den genetiske arven vi er født med, og via den opplæringen vi har fått fra våre foreldre.
Nå har jeg blitt såpass voksen at jeg har kommet til ett punkt hvor jeg er stolt av den arven mine foreldre har gitt meg. Det har vært en relativt lang vei - og jeg har funnet ut av det selv. Det må jeg, helt på egenhånd, for jeg ble født alene og jeg vil dø alene. Jeg har mennesker rundt meg som betyr enormt, men når det kommer til stykket er det jeg og bare jeg som må ta ansvar for mine handlinger og de følgene disse gir.
Gullet som jeg har fått av mine foreldre består av respekt for andre mennesker, stolthet, ærlighet, evnen til å innse sin egen sårbarhet, og lojalitet til gode mennesker.
Mine foreldre har levd. De har erfart, og de er -og har vært- vise mennesker. Det forstår jeg nå.
Jeg har brukt mye tid og energi på å være oppgitt over hvor vanskelig alt har vært og jeg har hatt en prosess som har innebært (?) å fortelle de- fullstendig usensurert- hvor mange feil de har begått, men jeg innser nå at det har vært med gode intensjoner, og de har gjort sitt aller beste. Det er ikke småtteri, siden de faktisk er gode mennesker. Mennesker som har gjort mange feil, men aldri i det øyemed at de har villet såre andre. men, de er - og var -bare mennesker.
Livet er ikke enkelt og moren min sa alltid at det er når du blir mor selv, at du tilgir dine foreldre alt. Det tok meg 5 år som mor å innse at dette er riktig. Men jeg ser det nå.
Jeg er så takknemlig over all den erfaringen jeg har fått og tilegnet meg, jeg kunne ikke tenke meg ett annet erfaringsgrunnlag enn det jeg har. Hver eneste lille erfaring er dyrebare skatter som jeg trykker til mitt bryst og er takknemlig for.
Jeg skulle ønske mamma fortsatt levde, så jeg kunne fortelle henne dette. Utdype erkjennelsen jeg har kommet frem til og gitt henne en god klem. Det er for sent, men det er ikke bortkastet. Erfaringer er aldri det.
Min far er en artig skrue som vitterlig er noe for seg selv. Han har alltid stått alene - selv sammen med andre. Han er en sta jævel som gjør som han vil helt uavhengig av hva andre mener. Men han er snill. Han er god og han er ekte. Jeg er stolt av pappaen min. Han er vanskelig å forholde seg til, for han gjør ikke som andre vil, han gjør ikke som han blir fortalt, og han sliter med sine ting, men han er god. Når andre synes at jeg er rar, er han mitt alibi - for han er enda rarere. Jeg har da noen å skylde på. Jeg tar ansvar for meg selv, men jeg kan forklare mine rare greier med at jeg har noen å slekte på :-D
Tusen takk til mamma og pappa, farmor og alle andre som har lært meg at å være meg - er godt nok. Tusen takk for alt det gode dere etterlater til meg. Styrke, ærlighet og mot. Takk!
Erfaring er ikke billig, det har sin pris, visdom kan man bare tilegne seg ved hjelp av dyrekjøpte erfaringer. Det finnes ingen snarveier, og visdom er forbeholdt de som ikke vanligvis slipper unna med de enkle løsningene. Dyrebart!
Jeg sitter og tenker på Hvor godt jeg har det, hvordan livet mitt har tatt form takket være de erfaringene jeg har - på godt og vondt. For å sette virkelig pris på gull, bør du ha prøvd å handle med gråstein først. Det er ikke bare den erfaringen man tilegner seg selv som er gull, vi er også så genialt satt sammen at vi bærer på våre forfedres erfaringer gjennom den genetiske arven vi er født med, og via den opplæringen vi har fått fra våre foreldre.
Nå har jeg blitt såpass voksen at jeg har kommet til ett punkt hvor jeg er stolt av den arven mine foreldre har gitt meg. Det har vært en relativt lang vei - og jeg har funnet ut av det selv. Det må jeg, helt på egenhånd, for jeg ble født alene og jeg vil dø alene. Jeg har mennesker rundt meg som betyr enormt, men når det kommer til stykket er det jeg og bare jeg som må ta ansvar for mine handlinger og de følgene disse gir.
Gullet som jeg har fått av mine foreldre består av respekt for andre mennesker, stolthet, ærlighet, evnen til å innse sin egen sårbarhet, og lojalitet til gode mennesker.
Mine foreldre har levd. De har erfart, og de er -og har vært- vise mennesker. Det forstår jeg nå.
Jeg har brukt mye tid og energi på å være oppgitt over hvor vanskelig alt har vært og jeg har hatt en prosess som har innebært (?) å fortelle de- fullstendig usensurert- hvor mange feil de har begått, men jeg innser nå at det har vært med gode intensjoner, og de har gjort sitt aller beste. Det er ikke småtteri, siden de faktisk er gode mennesker. Mennesker som har gjort mange feil, men aldri i det øyemed at de har villet såre andre. men, de er - og var -bare mennesker.
Livet er ikke enkelt og moren min sa alltid at det er når du blir mor selv, at du tilgir dine foreldre alt. Det tok meg 5 år som mor å innse at dette er riktig. Men jeg ser det nå.
Jeg er så takknemlig over all den erfaringen jeg har fått og tilegnet meg, jeg kunne ikke tenke meg ett annet erfaringsgrunnlag enn det jeg har. Hver eneste lille erfaring er dyrebare skatter som jeg trykker til mitt bryst og er takknemlig for.
Jeg skulle ønske mamma fortsatt levde, så jeg kunne fortelle henne dette. Utdype erkjennelsen jeg har kommet frem til og gitt henne en god klem. Det er for sent, men det er ikke bortkastet. Erfaringer er aldri det.
Min far er en artig skrue som vitterlig er noe for seg selv. Han har alltid stått alene - selv sammen med andre. Han er en sta jævel som gjør som han vil helt uavhengig av hva andre mener. Men han er snill. Han er god og han er ekte. Jeg er stolt av pappaen min. Han er vanskelig å forholde seg til, for han gjør ikke som andre vil, han gjør ikke som han blir fortalt, og han sliter med sine ting, men han er god. Når andre synes at jeg er rar, er han mitt alibi - for han er enda rarere. Jeg har da noen å skylde på. Jeg tar ansvar for meg selv, men jeg kan forklare mine rare greier med at jeg har noen å slekte på :-D
Tusen takk til mamma og pappa, farmor og alle andre som har lært meg at å være meg - er godt nok. Tusen takk for alt det gode dere etterlater til meg. Styrke, ærlighet og mot. Takk!
torsdag 25. mars 2010
Ditt verktøy er nå brukt opp
Legemeet sa til slutt stopp
Når du forsvant, ble det så tomt.
Vi savner deg enormt.
Det gjør så vondt å vite at du led
i stillhet innerst i deg selv ett sted
Du var naiv og så utrolig snill
trodde alltid vi fikk det til.
Visste jeg bare hvilken bør du bar
så hadde jeg ytt styrke og forsvar
men du tiet for å beskytte den som svek
uten ære, så feig og så blek.
Du sto for nærme, du så ikke riktig
noen skritt tilbake kunne vært viktig
men du fryktet det du hadde i vente
forsto ikke at faren lå i det mest kjente.
Legemeet sa til slutt stopp
Når du forsvant, ble det så tomt.
Vi savner deg enormt.
Det gjør så vondt å vite at du led
i stillhet innerst i deg selv ett sted
Du var naiv og så utrolig snill
trodde alltid vi fikk det til.
Visste jeg bare hvilken bør du bar
så hadde jeg ytt styrke og forsvar
men du tiet for å beskytte den som svek
uten ære, så feig og så blek.
Du sto for nærme, du så ikke riktig
noen skritt tilbake kunne vært viktig
men du fryktet det du hadde i vente
forsto ikke at faren lå i det mest kjente.
fredag 18. desember 2009
Jeg føler meg halv
når du ikke er hos meg.
verden er kald når du ser en annen vei
Når du ser på meg, gløder jeg
og er hel, fordi jeg elsker deg.
Du har gitt meg uerstattelige skatter,
du er så inderlig ekte og sann.
du ga meg først en herlig datter, min elskede mann
og enda en gang hørte du min bønn
og ga meg vår vidunderlige sønn.
når du ikke er hos meg.
verden er kald når du ser en annen vei
Når du ser på meg, gløder jeg
og er hel, fordi jeg elsker deg.
Du har gitt meg uerstattelige skatter,
du er så inderlig ekte og sann.
du ga meg først en herlig datter, min elskede mann
og enda en gang hørte du min bønn
og ga meg vår vidunderlige sønn.
Du er mitt liv, min glede
ingenting kan erstatte din glød.
når du er til stede, da er vi aldri i nød.
Dette gjør deg til en uerstattelig skatt,
jeg skulle ønske du var hos meg i natt!
Av meg er du en viktig del,
uten deg kan jeg ikke føle meg hel.
tirsdag 24. november 2009
Nå er jeg svimmel. I dag døde moren min.
Sjokket har nok ikke lagt seg helt, tankene svirrer og følelsene koker over. Moren min er død. Hun finnes ikke mer.
Det er fryktelig rart, ingen vet hvorfor hun døde og ingen var forberedt, men nå er hun bare borte.
Det å dø er like naturlig som å bli født, og jeg vet at det ikke er noe farlig, men det er så rart når noen kjære plutselig blir borte. Jeg var på ingen måte avhengig av moren min i det daglige, men jeg visste liksom at hun var der. Nå er hun ikke det.
Når jeg tenker på hva moren min var, så kommer jeg nå bare på positive ting. Moren min snakket aldri stygt om noen, hun trodde det beste om alle - uansett. Jeg synes ofte hun var naiv, men hun hadde en hardnakket tro på at det var noe godt i alle.
Hun ville alle andre godt, og hun satte vennskap meget høyt. Hvis noen hadde det ekstra vanskelig var hun der når ingen andre var det. Hun var god.
Min mor var et menneske - på godt og vondt. Hun var ikke perfekt, men det var aldri noe vondt i henne. Hun prøvde å forstå alle andre, og hun trodde på det gode i mennesket. Noe som er ganske sjeldent i dag.
Det som er godt i kveld, er at jeg kan kjenne på at jeg innerst inne er stolt av mamma og at jeg vil viderføre mye av det hun lærte meg.
Nok en gang har jeg lært at døden som lusker rundt i buskene ikke har respekt for køkultur og går sine egne uransaklige veier.
Hvil i fred kjære mamma, du har vært mye for mange, nå håper jeg at du har vært nok for deg selv!
Sjokket har nok ikke lagt seg helt, tankene svirrer og følelsene koker over. Moren min er død. Hun finnes ikke mer.
Det er fryktelig rart, ingen vet hvorfor hun døde og ingen var forberedt, men nå er hun bare borte.
Det å dø er like naturlig som å bli født, og jeg vet at det ikke er noe farlig, men det er så rart når noen kjære plutselig blir borte. Jeg var på ingen måte avhengig av moren min i det daglige, men jeg visste liksom at hun var der. Nå er hun ikke det.
Når jeg tenker på hva moren min var, så kommer jeg nå bare på positive ting. Moren min snakket aldri stygt om noen, hun trodde det beste om alle - uansett. Jeg synes ofte hun var naiv, men hun hadde en hardnakket tro på at det var noe godt i alle.
Hun ville alle andre godt, og hun satte vennskap meget høyt. Hvis noen hadde det ekstra vanskelig var hun der når ingen andre var det. Hun var god.
Min mor var et menneske - på godt og vondt. Hun var ikke perfekt, men det var aldri noe vondt i henne. Hun prøvde å forstå alle andre, og hun trodde på det gode i mennesket. Noe som er ganske sjeldent i dag.
Det som er godt i kveld, er at jeg kan kjenne på at jeg innerst inne er stolt av mamma og at jeg vil viderføre mye av det hun lærte meg.
Nok en gang har jeg lært at døden som lusker rundt i buskene ikke har respekt for køkultur og går sine egne uransaklige veier.
Hvil i fred kjære mamma, du har vært mye for mange, nå håper jeg at du har vært nok for deg selv!
lørdag 17. oktober 2009
Alt er relativt
"Noe som er relativt, har ingen absolutt verdi eller absolutte egenskaper i seg selv, men skifter egenskaper og verdi avhengig av hvem som ser. "
Noen lar seg plage av at andre har det tilsynelatende altfor bra. Men dette avslører egentlig bare mangel på livserfaring, alle vet at alle har sine problemer.
Jeg f.eks. har det nå så bra som jeg aldri har hatt det før, jeg har alt jeg kunne drømme om, og kan faktisk fortelle med hånden på hjertet at jeg er lykkelig.
Det vil ikke dermed si at en annen person ville ha vært like lykkelig om den ble satt i den situasjonen jeg er i per i dag. Jeg har det bra, i forhold til hva jeg har hatt tidligere.
En person som ikke har vært plaget med depresjoner, angstfylt forhold til andre mennesker, en hverdag preget av jag etter penger og høyt nivå av stress, ensomhetsfølelse og dårlig selvtillitt, ville kanskje ikke synes selv at den hadde det så bra om den hadde de godene jeg har i dag. Det at jeg er så utrolig takknemlig for hva jeg har, bunner i at jeg vet hvordan ting kan være. Ergo bruker jeg ikke tid og krefter på å fokusere på alt som kanskje kunne mangle, men isteden fokuserer på alt det jeg har.
Jeg misunner ikke folk med mye penger, flotte biler og dyre designerklær, for jeg vet av erfaring til hvilken pris slike ting kommer. Den prisen er jeg ikke villig til å betale, og ergo er jeg istand til å nyte det jeg har.
Jeg har ikke mange penger, men jeg har tid.
Tiden er for meg den nye luksusen, og jeg føler meg så rik. Så takknemlig over at jeg har fått lov til å gjøre meg de erfaringene som var nødvendige, for å lære meg å sette pris på det som er viktig.
Noen lar seg plage av at andre har det tilsynelatende altfor bra. Men dette avslører egentlig bare mangel på livserfaring, alle vet at alle har sine problemer.
Jeg f.eks. har det nå så bra som jeg aldri har hatt det før, jeg har alt jeg kunne drømme om, og kan faktisk fortelle med hånden på hjertet at jeg er lykkelig.
Det vil ikke dermed si at en annen person ville ha vært like lykkelig om den ble satt i den situasjonen jeg er i per i dag. Jeg har det bra, i forhold til hva jeg har hatt tidligere.
En person som ikke har vært plaget med depresjoner, angstfylt forhold til andre mennesker, en hverdag preget av jag etter penger og høyt nivå av stress, ensomhetsfølelse og dårlig selvtillitt, ville kanskje ikke synes selv at den hadde det så bra om den hadde de godene jeg har i dag. Det at jeg er så utrolig takknemlig for hva jeg har, bunner i at jeg vet hvordan ting kan være. Ergo bruker jeg ikke tid og krefter på å fokusere på alt som kanskje kunne mangle, men isteden fokuserer på alt det jeg har.
Jeg misunner ikke folk med mye penger, flotte biler og dyre designerklær, for jeg vet av erfaring til hvilken pris slike ting kommer. Den prisen er jeg ikke villig til å betale, og ergo er jeg istand til å nyte det jeg har.
Jeg har ikke mange penger, men jeg har tid.
Tiden er for meg den nye luksusen, og jeg føler meg så rik. Så takknemlig over at jeg har fått lov til å gjøre meg de erfaringene som var nødvendige, for å lære meg å sette pris på det som er viktig.
mandag 14. januar 2008
30 år på jorden...
Det er ganske ufattelig for meg, dagen jeg aldri trodde ville komme, den er her om en times tid.
Jeg blir tredve år! Så med mindre jeg blir kastet av sofaen av et slag de neste tjue minuttene, vil jeg altså oppleve å fylle tredve år.
Det melder seg en del tanker rundt dette vendepunktet, dagene etter i morgen blir nok ikke så ulike de siste jeg har opplevd, men jeg må jo innrømme at jeg har brukt litt tid på å modnes til denne dagen enten jeg vil eller ikke.
Jeg tar meg selv i å synes litt synd på folk jeg tidligere i livet ville synes at var kule, det gir meg lite eller ingen tilfredstillelse å se vold på TV, jeg slapper av med meg selv og bryr meg ikke så voldsomt mye om puppene eller rumpa begynner å henge litt, og jeg er mye tryggere på meg selv enn jeg noengang har vært. Kort oppsummert: Jeg har blitt kjærring :-P
I dag hadde jeg glemt å kjøpe brød, så da bakte jeg rundstykker så vi har til frokost og matpakker i morgen, hadde noen fortalt meg for ti år siden at det skulle bli hverdagen, hadde jeg ledd høyt!
Jeg har liksom aldri satt meg noen mål om at jeg skal være der og der til visse tidspunkt i livet mitt, men jeg er utrolig fornøyd med hvor jeg er denne natten når jeg fyller mine tredve.
Jeg har giftet meg med min beste venn, vi har et overjordisk fantastisk barn sammen, og ett nytt på vei, vi har solid tak over hodet og biler som stort sett går. Vi har litt dårligere råd enn tidligere, da jeg har startet egen bedrift og gått uten lønn i over ett år, men vi klarer det, og jeg synes vi klarer det bra!
Jeg har to fine hunder og en veldig fri og selvstendig katt. Det eneste jeg har mindre av en noengang er penger, og det kunne ikke falle meg inn å savne de. Så lenge jeg har nok til mat og klær, så trenger jeg ikke mer.
Jeg har aldri hatt det så godt med meg selv og andre som jeg har nå, og jeg gleder meg faktisk til de ti neste årene! (hadde aldri trodd jeg skulle si det...)
Nå lokker mannen min, og jeg vil være uthvilt i morgen, så jeg avslutter enkelt og greit med en liten jubel med munnen full av Sfinx-sjokkis :-D
Jeg blir tredve år! Så med mindre jeg blir kastet av sofaen av et slag de neste tjue minuttene, vil jeg altså oppleve å fylle tredve år.
Det melder seg en del tanker rundt dette vendepunktet, dagene etter i morgen blir nok ikke så ulike de siste jeg har opplevd, men jeg må jo innrømme at jeg har brukt litt tid på å modnes til denne dagen enten jeg vil eller ikke.
Jeg tar meg selv i å synes litt synd på folk jeg tidligere i livet ville synes at var kule, det gir meg lite eller ingen tilfredstillelse å se vold på TV, jeg slapper av med meg selv og bryr meg ikke så voldsomt mye om puppene eller rumpa begynner å henge litt, og jeg er mye tryggere på meg selv enn jeg noengang har vært. Kort oppsummert: Jeg har blitt kjærring :-P
I dag hadde jeg glemt å kjøpe brød, så da bakte jeg rundstykker så vi har til frokost og matpakker i morgen, hadde noen fortalt meg for ti år siden at det skulle bli hverdagen, hadde jeg ledd høyt!
Jeg har liksom aldri satt meg noen mål om at jeg skal være der og der til visse tidspunkt i livet mitt, men jeg er utrolig fornøyd med hvor jeg er denne natten når jeg fyller mine tredve.
Jeg har giftet meg med min beste venn, vi har et overjordisk fantastisk barn sammen, og ett nytt på vei, vi har solid tak over hodet og biler som stort sett går. Vi har litt dårligere råd enn tidligere, da jeg har startet egen bedrift og gått uten lønn i over ett år, men vi klarer det, og jeg synes vi klarer det bra!
Jeg har to fine hunder og en veldig fri og selvstendig katt. Det eneste jeg har mindre av en noengang er penger, og det kunne ikke falle meg inn å savne de. Så lenge jeg har nok til mat og klær, så trenger jeg ikke mer.
Jeg har aldri hatt det så godt med meg selv og andre som jeg har nå, og jeg gleder meg faktisk til de ti neste årene! (hadde aldri trodd jeg skulle si det...)
Nå lokker mannen min, og jeg vil være uthvilt i morgen, så jeg avslutter enkelt og greit med en liten jubel med munnen full av Sfinx-sjokkis :-D
søndag 2. desember 2007
Mennesker
Hva er det med mennesker? Det er noe veldig rart... Vi skiller oss fra alle andre skapninger på jorden på mange måter, samtidig så har vi alle de samme primalbehov som andre pattedyr.
Mennesker kan være så gode. Noen få mennesker er faktisk så gode at man har problemer med å tro at det er sant. Vi leter etter feil hos disse, for vi vet innerst inne at de finnes. De er jo laget av det samme som deg og meg, hva er det de skjuler?
Andre mennesker finner på så groteske og jævlige ting at vi har problemer med å tro at det er sant. Noen av de absolutt verste tingene jeg kan komme på er menneskehandel, seksuelle overgrep, tortur, og alle former for misbruk av andre levende vesener.
Jeg slutter aldri å la meg sjokkere over at noen mennesker kan utføre slike handlinger med den største selvfølgelighet. Grunnen til at jeg blir så sjokkert, er fordi jeg ikke kan forstå det.
Jeg kan ikke forstå det fordi jeg ikke har den samme bakgrunnen som det mennesket som har blitt så ondt - eller avstumpet om du vil - at det ikke eier empati.
Jeg tror vi blir født med litt håndbagasje, men hvordan vi utvikler oss som medmennesker tror jeg står i sammenheng med hvilken oppvekst vi har hatt.
Når du er liten og sårbar, så lærer du av å ape etter andre. Hvis andre mennesker ikke behandler deg med respekt, så lærer du heller ikke å behandle andre med respekt. Det er jo ikke så rart?
Alle jeg kjenner godt har sine greier, alle har enkelte ting i barndommen som de kan peke på og si at de kunne ønske at de var foruten. Men samtidig så ville man ikke ha vært det mennesket man var i dag, om det ikke var for de utfordringer man har beseiret i løpet av livet.
Noen mennesker blir ødelagt av denne kampen, noen seirer og kommer sterkere ut.
Som barneoppdrager tenker jeg veldig mye på disse tingene, jeg vil jo at min livsoppgave skal gi ett godt resultat. Jeg vil at barna mine skal bli gode mennesker som gjør godt for verden. Men er samfunnet i stand til å ta vare på disse individene? Man må lære seg å være litt tøff hvis man ikke skal bli herset med av andre. I alle fall har jeg måttet være det i mine miljøer.
Men så kan det hende at min barn får en så trygg og harmonisk oppvekst at det velger helt andre miljøer enn de jeg kjenner, og i disse miljøene kreves helt andre ferdigheter enn hva jeg kan lære bort.
Mine erfaringer om hvordan man skal klare seg i min verden, er kanskje helt verdiløse for ett menneske som aldri besøker skyggesidene?
Her begynner mitt store dilemma; Jeg har problemer med å holde meg på linje med folk som ikke har møtt noen av de utfordringene jeg har bekjempet. Jeg synes disse menneskene mangler noe helt elementært som gjør de fattigere enn de menneskene jeg føler dyp respekt og aktelse for. Jeg klarer ikke å forstå fordi referansegrunnlaget mitt er så ulikt deres.
Når det gjelder mine egne barn, så ønsker jeg uten tvil at de skal få en trygg og god oppvekst, men jeg kan ikke skjerme de fra virkeligheten. De skal lære å leve i verden, og verden består av mange lag og mange nyanser.
Enkelte ting kan man ikke lære av teori, disse tingene på erfares, og dette kan ofte være dyrekjøpte erfaringer (som jeg helst skulle ønske at jeg kunne beskytte barna mine mot).
Mitt ego kan tenke at jeg vil beskytte barna mine mot alt som er ondt, men hvordan skal de da kunne hjelpe til i verden? De må lære seg å leve i verden slik som den er, og det føler jeg, gjør at jeg ikke kan gi de så mye trygghet som jeg skulle ønske. Det er jo fristende å pakke inn barnet i en boble, og sikre seg at det får et langt og godt liv. Men det kan jeg altså ikke gjøre.
I stedet må jeg slippe det ut blant mennesker, det absolutt skumleste vesenet på vår planet. Hvordan noen kan slippe sine barn ut blant menneskene uten å forberede de skikkelig og gi de en god oppdragelse, er for meg helt uforståelig. Det er jo det som er foreldres jobb.
Men, bare tenk hvor mange som ikke har gjort denne jobben. Da ville vi ikke hatt så mye "ondskap" i verden.
Lære barn respekt, toleranse, ydmykhet, utholdenhet og ærlighet må være det absolutt viktigste i verden. Dette læres hver dag bort ved at barna følger med på hva vi gjør og hvordan vi ter oss. Det er ikke godt nok å ta en alvorsprat med en trettenåring når man synes at tiden er inne.
Hvordan ter du deg i hverdagen?
Mennesker kan være så gode. Noen få mennesker er faktisk så gode at man har problemer med å tro at det er sant. Vi leter etter feil hos disse, for vi vet innerst inne at de finnes. De er jo laget av det samme som deg og meg, hva er det de skjuler?
Andre mennesker finner på så groteske og jævlige ting at vi har problemer med å tro at det er sant. Noen av de absolutt verste tingene jeg kan komme på er menneskehandel, seksuelle overgrep, tortur, og alle former for misbruk av andre levende vesener.
Jeg slutter aldri å la meg sjokkere over at noen mennesker kan utføre slike handlinger med den største selvfølgelighet. Grunnen til at jeg blir så sjokkert, er fordi jeg ikke kan forstå det.
Jeg kan ikke forstå det fordi jeg ikke har den samme bakgrunnen som det mennesket som har blitt så ondt - eller avstumpet om du vil - at det ikke eier empati.
Jeg tror vi blir født med litt håndbagasje, men hvordan vi utvikler oss som medmennesker tror jeg står i sammenheng med hvilken oppvekst vi har hatt.
Når du er liten og sårbar, så lærer du av å ape etter andre. Hvis andre mennesker ikke behandler deg med respekt, så lærer du heller ikke å behandle andre med respekt. Det er jo ikke så rart?
Alle jeg kjenner godt har sine greier, alle har enkelte ting i barndommen som de kan peke på og si at de kunne ønske at de var foruten. Men samtidig så ville man ikke ha vært det mennesket man var i dag, om det ikke var for de utfordringer man har beseiret i løpet av livet.
Noen mennesker blir ødelagt av denne kampen, noen seirer og kommer sterkere ut.
Som barneoppdrager tenker jeg veldig mye på disse tingene, jeg vil jo at min livsoppgave skal gi ett godt resultat. Jeg vil at barna mine skal bli gode mennesker som gjør godt for verden. Men er samfunnet i stand til å ta vare på disse individene? Man må lære seg å være litt tøff hvis man ikke skal bli herset med av andre. I alle fall har jeg måttet være det i mine miljøer.
Men så kan det hende at min barn får en så trygg og harmonisk oppvekst at det velger helt andre miljøer enn de jeg kjenner, og i disse miljøene kreves helt andre ferdigheter enn hva jeg kan lære bort.
Mine erfaringer om hvordan man skal klare seg i min verden, er kanskje helt verdiløse for ett menneske som aldri besøker skyggesidene?
Her begynner mitt store dilemma; Jeg har problemer med å holde meg på linje med folk som ikke har møtt noen av de utfordringene jeg har bekjempet. Jeg synes disse menneskene mangler noe helt elementært som gjør de fattigere enn de menneskene jeg føler dyp respekt og aktelse for. Jeg klarer ikke å forstå fordi referansegrunnlaget mitt er så ulikt deres.
Når det gjelder mine egne barn, så ønsker jeg uten tvil at de skal få en trygg og god oppvekst, men jeg kan ikke skjerme de fra virkeligheten. De skal lære å leve i verden, og verden består av mange lag og mange nyanser.
Enkelte ting kan man ikke lære av teori, disse tingene på erfares, og dette kan ofte være dyrekjøpte erfaringer (som jeg helst skulle ønske at jeg kunne beskytte barna mine mot).
Mitt ego kan tenke at jeg vil beskytte barna mine mot alt som er ondt, men hvordan skal de da kunne hjelpe til i verden? De må lære seg å leve i verden slik som den er, og det føler jeg, gjør at jeg ikke kan gi de så mye trygghet som jeg skulle ønske. Det er jo fristende å pakke inn barnet i en boble, og sikre seg at det får et langt og godt liv. Men det kan jeg altså ikke gjøre.
I stedet må jeg slippe det ut blant mennesker, det absolutt skumleste vesenet på vår planet. Hvordan noen kan slippe sine barn ut blant menneskene uten å forberede de skikkelig og gi de en god oppdragelse, er for meg helt uforståelig. Det er jo det som er foreldres jobb.
Men, bare tenk hvor mange som ikke har gjort denne jobben. Da ville vi ikke hatt så mye "ondskap" i verden.
Lære barn respekt, toleranse, ydmykhet, utholdenhet og ærlighet må være det absolutt viktigste i verden. Dette læres hver dag bort ved at barna følger med på hva vi gjør og hvordan vi ter oss. Det er ikke godt nok å ta en alvorsprat med en trettenåring når man synes at tiden er inne.
Hvordan ter du deg i hverdagen?
torsdag 29. november 2007
Liv
Det vokser ett liv inne i min mage. Dette er ett av verdens største mirakler og det skjer inne i meg!
Da jeg gikk gravid med min datter klarte jeg ikke å tørre å tro at det kunne gå bra før jeg hadde henne i armene mine. Denne gangen slapper jeg mer av og gleder meg til alt som skal skje.
Selv om den lille spiren bare er noen centimeter nå, så er det aller meste ferdig formet, nå skal det bare få vokse seg stor i trygge omgivelser. Nå vet jeg hva som skjer, jeg kjenner gangen i det.
Det som nesten er mest vemodig, er at dette mest sannsynlig blir siste gangen jeg får oppleve dette. Jeg skal nyte det så mye jeg kan!
Min datter er nå snart to år, og det er så fantastisk å se hvordan ett menneske utvikler seg. Sammenliknet med de fleste andre dyr, så utvikler menneskebarnet seg sakte, men det føles som om alt skjer i rekordtempo. Heldigvis er jeg så priveligert at jeg er sammen med henne mye av tiden, og får med meg det meste som skjer. Det er helt ubetalelig!
Jeg har aldri hatt en så stor, en så givende og så takknemlig oppgave som å oppdra ett barn, så skal jeg få gleden av to!
Da jeg gikk gravid med min datter klarte jeg ikke å tørre å tro at det kunne gå bra før jeg hadde henne i armene mine. Denne gangen slapper jeg mer av og gleder meg til alt som skal skje.
Selv om den lille spiren bare er noen centimeter nå, så er det aller meste ferdig formet, nå skal det bare få vokse seg stor i trygge omgivelser. Nå vet jeg hva som skjer, jeg kjenner gangen i det.
Det som nesten er mest vemodig, er at dette mest sannsynlig blir siste gangen jeg får oppleve dette. Jeg skal nyte det så mye jeg kan!
Min datter er nå snart to år, og det er så fantastisk å se hvordan ett menneske utvikler seg. Sammenliknet med de fleste andre dyr, så utvikler menneskebarnet seg sakte, men det føles som om alt skjer i rekordtempo. Heldigvis er jeg så priveligert at jeg er sammen med henne mye av tiden, og får med meg det meste som skjer. Det er helt ubetalelig!
Jeg har aldri hatt en så stor, en så givende og så takknemlig oppgave som å oppdra ett barn, så skal jeg få gleden av to!
søndag 28. oktober 2007
Lille, svake spiren
Lille, svake spiren...
Du skaper usikkerhet og glede
Din sjebne er fortsatt usikker, da du er så liten at lite skal til for å knekke deg.
Men har du styrken og motet som skal til
Så vil du vokse og bli sterk og vill
Du skaper usikkerhet og glede
Din sjebne er fortsatt usikker, da du er så liten at lite skal til for å knekke deg.
Men har du styrken og motet som skal til
Så vil du vokse og bli sterk og vill
fredag 7. september 2007
Rettferdighet
Jeg har skrevet litt om rettferdighet tidligere. Dette er et tema som jeg stadig vender tilbake til, og jeg har fått mange anledninger til å sette det i perspektiv i det siste.
Jeg har kommet frem til en konklusjon, og den er at rettferdighet er et meningsløst ord.
Det burde slettes fra alle ordbøker, for det beskriver et fenomen som ikke eksisterer i denne verden.
Det er et ord som er ofte misbrukt i relativt meningsløse og bagatellmessige sammenhenger, og det er ett ord det er veldig lett å ty til når noe føles vondt for sin egen del.
Men, hvis det fantes rettferdighet i verden, ville ikke en mor måtte nekte sitt barn å spise seg mett fordi det ikke finnes mat, samtidig som folk i en annen verdensdel spiser seg så feite at de får fysiske problemer.
Eller at barn dør av tørst eller forgiftning grunnet dårlig vann, mens vi for eksempel trekker ned 10 liter drikkevann i dass hver gang vi har gjort vårt fornødne.
Det er klart at det er lett å føle at ting er urettferdig når vi får problemer eller at noen andre får litt mer enn oss, men det er ikke det. Vi har så ekstremt mye å gå på i forhold til folk som stirrer døden i hvitøyet hver eneste dag, kanskje i form av krig og terror, eller matmangel, at vi har faktisk ikke lov til å klage.
Vi er verdens bortskjemte drittunger, en ufordragelig gruppe med "vestkantfolk".
Hver gang vi klager over noe i vårt daglige liv, burde vi putte hundre kroner på ett glass, og når måneden er over, burde disse pengene gis til en veldedig organisasjon som jobber direkte mot de som trenger det.
Det eneste som er urettferdig her i verden, er at det ikke finnes noen rettferd.
Jeg har kommet frem til en konklusjon, og den er at rettferdighet er et meningsløst ord.
Det burde slettes fra alle ordbøker, for det beskriver et fenomen som ikke eksisterer i denne verden.
Det er et ord som er ofte misbrukt i relativt meningsløse og bagatellmessige sammenhenger, og det er ett ord det er veldig lett å ty til når noe føles vondt for sin egen del.
Men, hvis det fantes rettferdighet i verden, ville ikke en mor måtte nekte sitt barn å spise seg mett fordi det ikke finnes mat, samtidig som folk i en annen verdensdel spiser seg så feite at de får fysiske problemer.
Eller at barn dør av tørst eller forgiftning grunnet dårlig vann, mens vi for eksempel trekker ned 10 liter drikkevann i dass hver gang vi har gjort vårt fornødne.
Det er klart at det er lett å føle at ting er urettferdig når vi får problemer eller at noen andre får litt mer enn oss, men det er ikke det. Vi har så ekstremt mye å gå på i forhold til folk som stirrer døden i hvitøyet hver eneste dag, kanskje i form av krig og terror, eller matmangel, at vi har faktisk ikke lov til å klage.
Vi er verdens bortskjemte drittunger, en ufordragelig gruppe med "vestkantfolk".
Hver gang vi klager over noe i vårt daglige liv, burde vi putte hundre kroner på ett glass, og når måneden er over, burde disse pengene gis til en veldedig organisasjon som jobber direkte mot de som trenger det.
Det eneste som er urettferdig her i verden, er at det ikke finnes noen rettferd.
mandag 20. august 2007
Skjebnen?
Det er helt utrolig hvordan skjebnen arbeider.
Livets tråder spinnes og veves inn i hverandre på finurlige måter.
Noen møter er slik at når de kom, så visste du innerst inne at de ville skje,
men det er i etterkant.
Noen mennesker er det som om du har kjent i et helt liv,
andre kan du bruke et helt liv på å bli kjent med, uten at det nytter.
Enkelte mennesker unngår du til det ytterste, selv om du kanskje aldri klarer å bli kvitt de.
Andre mennesker har en behagelig tendens til alltid å være i bakgrunnen, og dukke opp på beste vis når du har anledning til å glede deg over at de finnes.
Det finnes en del steder i verden jeg vet at jeg har vært før, selv om jeg ikke har vært der i dette liv.
Sånn har jeg det med noen få mennesker også, jeg føler at jeg kjenner de fra før og blir fort fortrolig. Føler nesten mer en gjensynsglede enn en nysgjerrighet.
Er det fordi man har levd parallelle liv og kjenner hverandre gjennom trådene som er spunnet ut fra samme kilde, eller har man faktisk møttes før i en annen tilstand?
Det har med energier å gjøre, tror jeg. Noen tapper deg og andre gir deg kraft.
Er det kanskje bare denne kraften man kjenner igjen når man møter en ny kilde?
Kanskje er minnene om noe kjent, bare gjenkjennelse av noe som gjør deg bra, uten at du vet hva det er du gjenkjenner?
Livets tråder spinnes og veves inn i hverandre på finurlige måter.
Noen møter er slik at når de kom, så visste du innerst inne at de ville skje,
men det er i etterkant.
Noen mennesker er det som om du har kjent i et helt liv,
andre kan du bruke et helt liv på å bli kjent med, uten at det nytter.
Enkelte mennesker unngår du til det ytterste, selv om du kanskje aldri klarer å bli kvitt de.
Andre mennesker har en behagelig tendens til alltid å være i bakgrunnen, og dukke opp på beste vis når du har anledning til å glede deg over at de finnes.
Det finnes en del steder i verden jeg vet at jeg har vært før, selv om jeg ikke har vært der i dette liv.
Sånn har jeg det med noen få mennesker også, jeg føler at jeg kjenner de fra før og blir fort fortrolig. Føler nesten mer en gjensynsglede enn en nysgjerrighet.
Er det fordi man har levd parallelle liv og kjenner hverandre gjennom trådene som er spunnet ut fra samme kilde, eller har man faktisk møttes før i en annen tilstand?
Det har med energier å gjøre, tror jeg. Noen tapper deg og andre gir deg kraft.
Er det kanskje bare denne kraften man kjenner igjen når man møter en ny kilde?
Kanskje er minnene om noe kjent, bare gjenkjennelse av noe som gjør deg bra, uten at du vet hva det er du gjenkjenner?
søndag 12. august 2007
Urett
Denne verden er så full av urett.
Den største fienden rettferdighet har, er apati.
Apati adopterer alle som har det godt, gir de mange unnskyldninger for å hvile og ta det med ro. Andre får klare seg selv. Det er meget lett å si for en som har fått alt opp i hendene.
Hva vet vel vi om andres kamp? Om hvilke hindre en annen møter? Hvor mye det koster for ett menneske å holde sine barn friske og mette, når det er en av våre største selvfølger?
Det er så lett å bli motløs, det er så uendelig mye sorg og elendighet i verden. Det føles som en umulig kamp.
Noen ganger er det alikevel verdifullt å innse at det er en del ting man enkelt kan gjøre for andre. Man får ikke bekjempet Urett-udyret, det er en av menneskenes sterkeste drift - å begå urett- men man kan gjøre små ting som veier opp noe.
Det er når man slutter å hjelpe naboen eller tilfeldige forbipasserende på gata, eller gode venner at apati virkelig har fått taket.
Hvis jeg var religiøs, ville jeg si at apati var selveste Belsebub. Det er det aller største samfunnsproblemet i dag og den største skammen menneskeheten bærer.
Jeg klarer aldri å slippe Arnulf Øverlands strofe: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv".
Det føler jeg er ett av mine store problemer om dagen, jeg klarer ikke å virkelig engasjere meg i andres problemer, jeg begynner å bli sliten.
Jeg har mat i kjøleskapet som jeg skaffer hver dag, med minimalt av innsats, jeg har et friskt barn som overhodet ikke krever mer enn normalt, en relativt lettstelt hage, et rotete hus som jeg enkelt kunne ha ryddet og vasket, en bil som starter når den skal, så godt som alltid penger på kontoen, jeg jobber hjemmefra og justerer arbeidsmengden til en viss grad selv.
Hva faen er det jeg blir så sliten av?
Hvorfor er ikke jeg ute i felten og kjemper andres kamp, jeg som ikke trenger å kjempe for mitt eget?
Tenk om jeg kunne våkne klokka sju hver dag med et smil om munnen, begynne på dagens gjøremål, få et forsprang på dagen, ta en kaffekopp og kose meg før datteren vår våkner, være frisk og uthvilt til dagens rutiner (haha.), gjennomføre disse og så gå ut og hjelpe andre. :drømmer:
Hvorfor er jeg så sliten? Hva er det som spiser meg opp innenfra? Jeg har ikke lov til å være sliten. Jeg har ikke lov til å klage.
Jeg mesker meg i mine egne goder, mens andre får klare seg på egenhånd.
Jeg graver meg ned i- og dyrker- mine egne problemer, enda de ikke vokser særlig godt og faktisk aldri blir særlig store. På tide å skjerpe seg!
Hæ?
Nja, får se. Det blir sikkert ikke noe av, jeg er så sliten.
Den største fienden rettferdighet har, er apati.
Apati adopterer alle som har det godt, gir de mange unnskyldninger for å hvile og ta det med ro. Andre får klare seg selv. Det er meget lett å si for en som har fått alt opp i hendene.
Hva vet vel vi om andres kamp? Om hvilke hindre en annen møter? Hvor mye det koster for ett menneske å holde sine barn friske og mette, når det er en av våre største selvfølger?
Det er så lett å bli motløs, det er så uendelig mye sorg og elendighet i verden. Det føles som en umulig kamp.
Noen ganger er det alikevel verdifullt å innse at det er en del ting man enkelt kan gjøre for andre. Man får ikke bekjempet Urett-udyret, det er en av menneskenes sterkeste drift - å begå urett- men man kan gjøre små ting som veier opp noe.
Det er når man slutter å hjelpe naboen eller tilfeldige forbipasserende på gata, eller gode venner at apati virkelig har fått taket.
Hvis jeg var religiøs, ville jeg si at apati var selveste Belsebub. Det er det aller største samfunnsproblemet i dag og den største skammen menneskeheten bærer.
Jeg klarer aldri å slippe Arnulf Øverlands strofe: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv".
Det føler jeg er ett av mine store problemer om dagen, jeg klarer ikke å virkelig engasjere meg i andres problemer, jeg begynner å bli sliten.
Jeg har mat i kjøleskapet som jeg skaffer hver dag, med minimalt av innsats, jeg har et friskt barn som overhodet ikke krever mer enn normalt, en relativt lettstelt hage, et rotete hus som jeg enkelt kunne ha ryddet og vasket, en bil som starter når den skal, så godt som alltid penger på kontoen, jeg jobber hjemmefra og justerer arbeidsmengden til en viss grad selv.
Hva faen er det jeg blir så sliten av?
Hvorfor er ikke jeg ute i felten og kjemper andres kamp, jeg som ikke trenger å kjempe for mitt eget?
Tenk om jeg kunne våkne klokka sju hver dag med et smil om munnen, begynne på dagens gjøremål, få et forsprang på dagen, ta en kaffekopp og kose meg før datteren vår våkner, være frisk og uthvilt til dagens rutiner (haha.), gjennomføre disse og så gå ut og hjelpe andre. :drømmer:
Hvorfor er jeg så sliten? Hva er det som spiser meg opp innenfra? Jeg har ikke lov til å være sliten. Jeg har ikke lov til å klage.
Jeg mesker meg i mine egne goder, mens andre får klare seg på egenhånd.
Jeg graver meg ned i- og dyrker- mine egne problemer, enda de ikke vokser særlig godt og faktisk aldri blir særlig store. På tide å skjerpe seg!
Hæ?
Nja, får se. Det blir sikkert ikke noe av, jeg er så sliten.
søndag 5. august 2007
Trygghet
Barnet sover sin dypeste søvn.
inne i hodet skapes en drøm
av opplevelser skapt av en dag
full av lek, latter, saft og behag
I drømmen er barnet fri som fuglen
det hopper utfor bakken og flyr over kulen.
Helt på egenhånd over gjerdet og over en vei,
helt bort til naboen som vinker ett hei.
Men, en drøm kan være så skjør,
plutselig er det noen som blør.
Barnet roper på pappa som det reiste i fra,
og husker at pappa sa: Ha det så bra!
Barnet innser det svære,
det er alene, ingen er nære.
Hvor er mor og hvor er far?
Hvor er kaninen som jeg alltid har?
Men mamma sitter i etasjen over
og passer på sitt barn som sover,
hun kommer løpende med lette skritt,
når hennes skatt klynker seg litt.
Tvers igjennom drømmen får barnet høre
stemmen til mamma inn i sitt øre,
et lettet sukk, -en trygghet i seg
over at mamma passer på meg.
inne i hodet skapes en drøm
av opplevelser skapt av en dag
full av lek, latter, saft og behag
I drømmen er barnet fri som fuglen
det hopper utfor bakken og flyr over kulen.
Helt på egenhånd over gjerdet og over en vei,
helt bort til naboen som vinker ett hei.
Men, en drøm kan være så skjør,
plutselig er det noen som blør.
Barnet roper på pappa som det reiste i fra,
og husker at pappa sa: Ha det så bra!
Barnet innser det svære,
det er alene, ingen er nære.
Hvor er mor og hvor er far?
Hvor er kaninen som jeg alltid har?
Men mamma sitter i etasjen over
og passer på sitt barn som sover,
hun kommer løpende med lette skritt,
når hennes skatt klynker seg litt.
Tvers igjennom drømmen får barnet høre
stemmen til mamma inn i sitt øre,
et lettet sukk, -en trygghet i seg
over at mamma passer på meg.
torsdag 2. august 2007
Motivasjon...
Den er ikke lett å finne.
Den kan komme over deg som en tsunami på en deilig dag,
eller den kan glimre med sitt fravær i årevis.
Når den kommer dansende over deg, klarer du ikke å forstå hvordan det var å være den foruten, når den uteblir fatter du ikke hvordan du skal finne den.
Det er en mystisk greie. Virkelig.
Det jeg er aller mest fascinert av, når det gjelder fenomenet motivasjon, er hvor enkelt det er å motivere andre, og hvor vanskelig det er å motivere seg selv.
Kan dere være slik at de som har gode folk rundt seg er mer motivert? Er man omgitt av dårlig energi i en eller annen form, så er motivasjonen den første som forsvinner?
Det er jo egentlig logisk og fornuftig.
Motivasjon kom å ta meg, her skal du motstand finne :-D
Den kan komme over deg som en tsunami på en deilig dag,
eller den kan glimre med sitt fravær i årevis.
Når den kommer dansende over deg, klarer du ikke å forstå hvordan det var å være den foruten, når den uteblir fatter du ikke hvordan du skal finne den.
Det er en mystisk greie. Virkelig.
Det jeg er aller mest fascinert av, når det gjelder fenomenet motivasjon, er hvor enkelt det er å motivere andre, og hvor vanskelig det er å motivere seg selv.
Kan dere være slik at de som har gode folk rundt seg er mer motivert? Er man omgitt av dårlig energi i en eller annen form, så er motivasjonen den første som forsvinner?
Det er jo egentlig logisk og fornuftig.
Motivasjon kom å ta meg, her skal du motstand finne :-D
fredag 27. juli 2007
Varme
Hvis du tør å gi deg hen
Hvis du gir stoltheten fri, og slapper av,
Kan du kjenne varmen.
Varmen fra andre som vil deg vel,
og som allerede har tråkket stien du nå skal gå.
Det som er så rart, er at når du endelig tør å gå veien alene, så vil du oppdage at du aldri har hatt flere rundt deg.
Dagen i går er historie, nå ligger du og sover en kjemisk søvn.
Dagen i morgen kan bli bedre, kanskje du igjen får kjenne gleden av en nybakt hvetebolle
eller en slurk av saft fra sommerens høstede frukter.
Kanskje gleden over disse ting er nok til å bekjempe demonene som har fått herje fritt så alt for lenge.
Kanskje du igjen om noen dager
får sovne lett i en kropp som er mett
på frisk luft og gode opplevelser.
uten kjemisk hjelp,
uten bekymringer,
uten fysiske smerter,
uten dårlig samvittighet.
Drømmen som er god,
den er full av varme.
Tanken på at de du elsker
kan tørre å elske deg tilbake.
Betingelsesløst.
Drømmen du drømmer i natt,
kan bli morgendagens verdifulle skatt!
Hvis du gir stoltheten fri, og slapper av,
Kan du kjenne varmen.
Varmen fra andre som vil deg vel,
og som allerede har tråkket stien du nå skal gå.
Det som er så rart, er at når du endelig tør å gå veien alene, så vil du oppdage at du aldri har hatt flere rundt deg.
Dagen i går er historie, nå ligger du og sover en kjemisk søvn.
Dagen i morgen kan bli bedre, kanskje du igjen får kjenne gleden av en nybakt hvetebolle
eller en slurk av saft fra sommerens høstede frukter.
Kanskje gleden over disse ting er nok til å bekjempe demonene som har fått herje fritt så alt for lenge.
Kanskje du igjen om noen dager
får sovne lett i en kropp som er mett
på frisk luft og gode opplevelser.
uten kjemisk hjelp,
uten bekymringer,
uten fysiske smerter,
uten dårlig samvittighet.
Drømmen som er god,
den er full av varme.
Tanken på at de du elsker
kan tørre å elske deg tilbake.
Betingelsesløst.
Drømmen du drømmer i natt,
kan bli morgendagens verdifulle skatt!
torsdag 19. juli 2007
Alt repeteres
Gårsdagens nyheter blir som nye,
det gjentas og repeteres - det blir for mye!
Media fremstiller nyheter som de vil,
å presentere elendighet er de gode til.
I verden skjer det også ting som er flott,
men det selger selvsagt ikke like godt.
det gjentas og repeteres - det blir for mye!
Media fremstiller nyheter som de vil,
å presentere elendighet er de gode til.
I verden skjer det også ting som er flott,
men det selger selvsagt ikke like godt.
fredag 13. juli 2007
The worlds are colliding...
Jeg begynte å tenke på en gammel Seinfeld-episode, hvor "George" fikk store problemer fordi verdenene(?) hans kræsjet... Dette var en hysterisk morsom episode, og jeg føler det litt slik om dagen selv.
Ikke det at det er så hysterisk morsomt i min situasjon, men det gir næring til en gammel bekjent av meg; Paranoia.
Jeg kan jo bare takke meg selv, som sitter her kveld etter kveld og skriver tankene mine rett inn på internett. Her publiseres hver lille flis av ideer som kommer mens jeg skriver, og jeg redigerer ingenting.
Ikke er jeg veldig selvkritisk heller når det nærmer seg midnatt. Da begynner jeg å bli sliten, og forsvaret er opptatt med å nedbryte sjokolade, coca cola, og kanskje ett glass rødvin i ny og ne.
Jeg sto nok ikke først i køen når hvem-det-nå-enn-var, delte ut filter.
...Ute og sykler igjen...
Poenget mitt, er at når jeg publiserer alle mine tanker så offentlig som jeg gjør her, i tillegg til å ha åpen kommunikasjon med mange på f.eks. facebook, så tar jeg bort mye av muligheten til å f.eks. gi ett inntrykk til noen, og ett annet inntrykk til noen andre.
Det er jo en kjent sak at mennesker er tilpasningdyktige, og jeg har vel vært litt over middels tilpasningsdyktig i enkelte sammenhenger.
De som leser her inne vil tvert i mot få det rene inntrykk av meg, fordi jeg ikke aner hvem som leser. Ergo, jeg kan ikke tilpasse mine utsagn til den som lytter, slik jeg ellers er vant til.
Jeg er oppdratt til å være hensynsfull og passe på at jeg ikke sier noe som kan støte noen. (Jeg sier ikke at jeg aldri støter noen, men jeg prøver i det lengste å unngå det :-))
Jeg må innrømme at dette til tider kan gå på ærligheten løs.
Jeg tar meg selv relativt ofte i en hvit løgn for å skjerme den jeg snakker med for mine egentlige tanker. Det er det vel mange som gjør, men hvor riktig det er, kan jo diskuteres.
Min nettperson blir litt forvirret over dette, da jeg ville ha blitt sterkt schizofren om jeg skulle si hva alle ville høre her inne.
Det er på en måte en lettelse å slippe å ta hensyn til leseren, det er tross alt frivillig å lese her inne. Og det er en måte for meg å slippe kontrollen på. Skummelt.
Jeg er Steinbukk, jeg elsker kontroll.
Meen, det fine, er at de som velger å bruke av sin tid for å lese de ordene jeg har satt i system, de vil få ett 100% ærlig og ekte bilde av meg. Dette er en meget viktig brikke i prosessen med å finne seg selv, jeg skal være ærlig. Uansett.
Om det koster meg noen bekjentskaper å være ærlig, så er det en liten pris å betale.
De vennene jeg har som jeg vet er glad i meg, de er det på godt og vondt. De jeg er aller nærmest, er de som også har sett skyggesidene.
De som ikke tåler det, de har sikkert andre mennesker de kan lytte til, som vil fortelle de hva de vil høre.
SÅ, ved nærmere ettertanke, så er det egentlig litt kult at verdenene mine kræsjer.
Jeg har dårlig med forsikring, men noe cred. håper jeg at jeg har opparbeidet meg.
:-D
Ikke det at det er så hysterisk morsomt i min situasjon, men det gir næring til en gammel bekjent av meg; Paranoia.
Jeg kan jo bare takke meg selv, som sitter her kveld etter kveld og skriver tankene mine rett inn på internett. Her publiseres hver lille flis av ideer som kommer mens jeg skriver, og jeg redigerer ingenting.
Ikke er jeg veldig selvkritisk heller når det nærmer seg midnatt. Da begynner jeg å bli sliten, og forsvaret er opptatt med å nedbryte sjokolade, coca cola, og kanskje ett glass rødvin i ny og ne.
Jeg sto nok ikke først i køen når hvem-det-nå-enn-var, delte ut filter.
...Ute og sykler igjen...
Poenget mitt, er at når jeg publiserer alle mine tanker så offentlig som jeg gjør her, i tillegg til å ha åpen kommunikasjon med mange på f.eks. facebook, så tar jeg bort mye av muligheten til å f.eks. gi ett inntrykk til noen, og ett annet inntrykk til noen andre.
Det er jo en kjent sak at mennesker er tilpasningdyktige, og jeg har vel vært litt over middels tilpasningsdyktig i enkelte sammenhenger.
De som leser her inne vil tvert i mot få det rene inntrykk av meg, fordi jeg ikke aner hvem som leser. Ergo, jeg kan ikke tilpasse mine utsagn til den som lytter, slik jeg ellers er vant til.
Jeg er oppdratt til å være hensynsfull og passe på at jeg ikke sier noe som kan støte noen. (Jeg sier ikke at jeg aldri støter noen, men jeg prøver i det lengste å unngå det :-))
Jeg må innrømme at dette til tider kan gå på ærligheten løs.
Jeg tar meg selv relativt ofte i en hvit løgn for å skjerme den jeg snakker med for mine egentlige tanker. Det er det vel mange som gjør, men hvor riktig det er, kan jo diskuteres.
Min nettperson blir litt forvirret over dette, da jeg ville ha blitt sterkt schizofren om jeg skulle si hva alle ville høre her inne.
Det er på en måte en lettelse å slippe å ta hensyn til leseren, det er tross alt frivillig å lese her inne. Og det er en måte for meg å slippe kontrollen på. Skummelt.
Jeg er Steinbukk, jeg elsker kontroll.
Meen, det fine, er at de som velger å bruke av sin tid for å lese de ordene jeg har satt i system, de vil få ett 100% ærlig og ekte bilde av meg. Dette er en meget viktig brikke i prosessen med å finne seg selv, jeg skal være ærlig. Uansett.
Om det koster meg noen bekjentskaper å være ærlig, så er det en liten pris å betale.
De vennene jeg har som jeg vet er glad i meg, de er det på godt og vondt. De jeg er aller nærmest, er de som også har sett skyggesidene.
De som ikke tåler det, de har sikkert andre mennesker de kan lytte til, som vil fortelle de hva de vil høre.
SÅ, ved nærmere ettertanke, så er det egentlig litt kult at verdenene mine kræsjer.
Jeg har dårlig med forsikring, men noe cred. håper jeg at jeg har opparbeidet meg.
:-D
tirsdag 10. juli 2007
Jeg kler meg naken
Jeg kler meg naken... Strofen fra Seigmens geniale fremførelse av "Hjernen er alene" (L.L.Stenberg) messer rundt i hodet mitt.
Det er tema for dagens tanker.
Ved å skrive denne bloggen kler jeg meg naken for alle som gidder å lese. Jeg kunne på en måte ha skrevet disse ordene i et Word dokument også, hvis det er selve forløsningen av ordet som er det som gir tilfredstillelse. Men kanskje det er den eksibisjonistiske delen av meg som gjør at jeg publiserer det?
Jeg gjør meg sårbar, legger til rette for at andre kan latterliggjøre meg om de ønsker det. Det er jo uansett en naturlig følge av å stikke hodet sitt frem.
Er det en ting her i livet jeg er stolt over at jeg aldri har klart å lære meg, så er det å holde meg i bakgrunnen.
Jeg lover at jeg har hatt mange anledninger til å lære av mine "feil" og gi etter for andres reaksjoner.
Men dette er faktisk ett av de få punktene hvor jeg føler meg sterk. Jeg er vant til motstand, ergo takler jeg faktisk motstand bedre enn medgang.
Den motstanden man får vite om da, selvsagt.
Jeg er oppvokst i ett område hvor det er mer vanlig å snakke om andre enn om seg selv, og legger du hodet på blokka, så kuttes halsen så snart ditt fysiske jeg er ute av rommet.
Dette fører til at man hele tiden blir gående og tenke på hva er det de snakker om nå? Hva har jeg røpet, hva har jeg sagt? Jeg har heldigvis kommet over dette nå, men det har vært en så stor del av mitt bekymringsliv at det er nesten latterlig.
Derfor er det noen ganger ekstremt befriende å bare kle seg naken og si; "Vil dere le, så gjør det nå. Bli ferdig med det!" Når man klarer å gjøre det, så har man allerede besteget det høyeste fjellet, og man får selvtillitt av sånt. Selv om man vet innerst inne at noen helt sikkert ler av det stuntet også. Men det er godt at man kan få andre til å le =)
Stolthet tror jeg er manges store last, og jeg forstår hvorfor det er listet blant de syv dødssynder. Stolthet ansvarlig for mye faenskap.
Jeg husker en kamerat sa til meg for noen år siden; "Det går ikke an å fornærme deg! Du tåler liksom alt". Den gang tok jeg det som et kompliment, men i ettertid lurer jeg litt på om han faktisk oppriktig hadde prøvd å fornærme meg, og ikke fikk det til. Det er i seg selv en anelse humoristisk.
Enten så har jeg ikke nok sosiale antenner til å forstå at andre prøver å stille meg i et dårlig lys, eller så er jeg oppegående nok til å innse at det andre sier, må stå for deres regning.
Det at en annen synes at noe du gjør -eller tenker å gjøre- er dumt, er ikke nødvendigvis riktig.
En annen persons objektive mening, er deres personlige vekt som de bærer med seg. Det er ikke en last jeg trenger å ta på mine skuldre.
Det er akkurat det som gjør verden så døll, at alt for mange lever på andres erfaringer og er redde for å tråkke utenfor stien.
Nå er jeg litt på siden av hovedpoenget mitt, men hver gang jeg kommer inn på temaet, har jeg store problemer med å gå utenom. Noen mennesker er ikke selvstendige nok til å tenke selv, og tar derfor til seg vedtatte sannheter som sine egne.
Uansett, jeg er i mot sensur. Over hele fjøla, uten unntak.
Så det jeg kan innrømme her og nå, er at jeg har lyst til å redigere de diktene jeg skrev i et ekstremt emosjonellt øyeblikk for et par dager siden. Jeg skrev de rett inn her, de er ikke gjennomarbeidet. Alle feil lyser derfor i mot meg når jeg leser de. Men, de er ekte.
Det samme kan jeg si om min egen fremteden på fest samme dag. Skulle gjerne sensurert halvparten og pyntet litt her og der. Men drit og dra, jeg er i hvertfall ærlig :-D
Det er tema for dagens tanker.
Ved å skrive denne bloggen kler jeg meg naken for alle som gidder å lese. Jeg kunne på en måte ha skrevet disse ordene i et Word dokument også, hvis det er selve forløsningen av ordet som er det som gir tilfredstillelse. Men kanskje det er den eksibisjonistiske delen av meg som gjør at jeg publiserer det?
Jeg gjør meg sårbar, legger til rette for at andre kan latterliggjøre meg om de ønsker det. Det er jo uansett en naturlig følge av å stikke hodet sitt frem.
Er det en ting her i livet jeg er stolt over at jeg aldri har klart å lære meg, så er det å holde meg i bakgrunnen.
Jeg lover at jeg har hatt mange anledninger til å lære av mine "feil" og gi etter for andres reaksjoner.
Men dette er faktisk ett av de få punktene hvor jeg føler meg sterk. Jeg er vant til motstand, ergo takler jeg faktisk motstand bedre enn medgang.
Den motstanden man får vite om da, selvsagt.
Jeg er oppvokst i ett område hvor det er mer vanlig å snakke om andre enn om seg selv, og legger du hodet på blokka, så kuttes halsen så snart ditt fysiske jeg er ute av rommet.
Dette fører til at man hele tiden blir gående og tenke på hva er det de snakker om nå? Hva har jeg røpet, hva har jeg sagt? Jeg har heldigvis kommet over dette nå, men det har vært en så stor del av mitt bekymringsliv at det er nesten latterlig.
Derfor er det noen ganger ekstremt befriende å bare kle seg naken og si; "Vil dere le, så gjør det nå. Bli ferdig med det!" Når man klarer å gjøre det, så har man allerede besteget det høyeste fjellet, og man får selvtillitt av sånt. Selv om man vet innerst inne at noen helt sikkert ler av det stuntet også. Men det er godt at man kan få andre til å le =)
Stolthet tror jeg er manges store last, og jeg forstår hvorfor det er listet blant de syv dødssynder. Stolthet ansvarlig for mye faenskap.
Jeg husker en kamerat sa til meg for noen år siden; "Det går ikke an å fornærme deg! Du tåler liksom alt". Den gang tok jeg det som et kompliment, men i ettertid lurer jeg litt på om han faktisk oppriktig hadde prøvd å fornærme meg, og ikke fikk det til. Det er i seg selv en anelse humoristisk.
Enten så har jeg ikke nok sosiale antenner til å forstå at andre prøver å stille meg i et dårlig lys, eller så er jeg oppegående nok til å innse at det andre sier, må stå for deres regning.
Det at en annen synes at noe du gjør -eller tenker å gjøre- er dumt, er ikke nødvendigvis riktig.
En annen persons objektive mening, er deres personlige vekt som de bærer med seg. Det er ikke en last jeg trenger å ta på mine skuldre.
Det er akkurat det som gjør verden så døll, at alt for mange lever på andres erfaringer og er redde for å tråkke utenfor stien.
Nå er jeg litt på siden av hovedpoenget mitt, men hver gang jeg kommer inn på temaet, har jeg store problemer med å gå utenom. Noen mennesker er ikke selvstendige nok til å tenke selv, og tar derfor til seg vedtatte sannheter som sine egne.
Uansett, jeg er i mot sensur. Over hele fjøla, uten unntak.
Så det jeg kan innrømme her og nå, er at jeg har lyst til å redigere de diktene jeg skrev i et ekstremt emosjonellt øyeblikk for et par dager siden. Jeg skrev de rett inn her, de er ikke gjennomarbeidet. Alle feil lyser derfor i mot meg når jeg leser de. Men, de er ekte.
Det samme kan jeg si om min egen fremteden på fest samme dag. Skulle gjerne sensurert halvparten og pyntet litt her og der. Men drit og dra, jeg er i hvertfall ærlig :-D
Abonner på:
Innlegg (Atom)